Dere kommer fram til bursdagsselskapet, og sønnen din klamrer seg til beinet ditt. De andre barna løper allerede rundt i hagen, og han kikker fram bak deg uten å slippe taket. En tante bøyer seg ned: «Skal du ikke si hei til meg? Så sjenert du er!» Og du, som synes synd på ham og samtidig er litt flau, vet ikke om du skal oppmuntre ham til å gå bort til de andre eller la ham bli der han er.
Hva som er normalt
Sjenerthet er svært vanlig hos barn. Den amerikanske barnelegeforeningen (AAP) minner om at de fleste sjenerte barn er født sånn, selv om noen blir sjenerte etter vanskelige opplevelser. Og at de fleste fungerer godt sammen med andre når en første tilvenningsperiode er over; det som fortjener mer oppmerksomhet, er om barnet fortsatt har vanskelig for å få venner også etter den (AAP, om sjenerthet hos barn). På et nytt sted kan den perioden vare i flere uker.
Hos de fleste er det en del av temperamentet: Noen barn venner seg sakte til nye steder og nye mennesker, og åpner seg når omgivelsene blir kjente. Derfor kan det samme barnet som ikke slipper beinet ditt i bursdagsselskapet, prate i ett sett hjemme hos besteforeldrene. For disse barna anbefaler AAP å innføre det nye litt etter litt, fortelle om det på forhånd og la barnet gå fram i sitt eget tempo (AAP, om temperament).
Går det over?
For mange gjør det, for andre ikke helt. Ifølge AAP lærer mange sjenerte barn etter hvert å håndtere sjenertheten, selv om de innerst inne fortsatt føler seg sjenerte, mens andre fortsatt helst vil slippe å være midtpunktet. Begge deler er i orden.
De lengste studiene er gjort med et mindretall barn med svært tydelig sjenerthet, målt i laboratoriet. Selv i den gruppen, som har høyere risiko for angst enn gjennomsnittet, utvikler mer enn halvparten ikke angst (Fox og kolleger, 2023). Vanlig sjenerthet er noe annet.
Hva som hjelper, og hva som ikke gjør det
I en studie som fulgte 108 barn fra de var 2 til de var 4 år, hadde de som var mer sjenerte overfor andre barn da de var 2, en tendens til å fortsatt være det da de var 4, særlig når mødrene deres (studien observerte bare mødre) styrte dem eller gjorde ting for dem, eller snakket hånlig til dem (Rubin og kolleger, 2002). Det er data som viser sammenhenger, og en nyere forskningsgjennomgang advarer om at det går begge veier: Et barn som er veldig redd av seg, får også de voksne til å beskytte det mer.
I denne forskningen regnes det å beskytte for mye som en del av den samme kontrollen. Å gjøre ting for barnet eller alltid la det slippe det det er redd for, gir lettelse der og da, men er med på å holde frykten ved like. Det gjennomgangen foreslår som beskyttende, foreløpig som en hypotese, er å oppmuntre barnet varsomt og godta det slik det er.
I et forsøk gikk foreldrene til 146 svært tilbakeholdne barn i førskolealder gjennom et gruppeprogram med seks samlinger, der de blant annet lærte å ikke overbeskytte barna og å hjelpe dem til å møte det de var redde for, litt etter litt. Tre år senere hadde disse barna færre angstlidelser enn barna i gruppen som ikke fikk programmet, selv om de ikke var mindre sjenerte (Rapee og kolleger, 2010). Det kan ikke uten videre overføres til ethvert sjenert barn, men det peker i samme retning som barnelegene: Det handler ikke om å endre personligheten til barnet.
Slik kan du støtte barnet
Kom tidlig og se på sammen med barnet. Et bursdagsselskap med tre barn er mindre skummelt enn et med tretti. ZERO TO THREE, en organisasjon for barn i de første leveårene, foreslår noe lignende på lekeplassen: Se på sammen en stund, og når du merker at barnet er roligere, foreslå noe konkret, for eksempel å gå bort til husken (ZERO TO THREE, om sjenerte barn).
Fortell barnet på forhånd hva som skal skje, og øv sammen. Hvem som kommer, hva dere skal gjøre, hvor lenge dere blir. AAP foreslår også å øve hjemme på hva barnet kan si eller gjøre (AAP, om en jente som er svært sjenert overfor fremmede). Et «hei» man har øvd på med kosedyret, er lettere å få fram i døra.
Ett lite steg, uten å la barnet slippe alt. Vinke, leke med én ting i noen minutter, gi gaven til bursdagsbarnet. Å alltid droppe bursdagsselskaper gir lettelse i dag og gjør det vanskeligere neste gang; det er bedre å gå en stund, holde deg i nærheten og ha en utvei klar.
Ikke sett merkelapp på barnet når det hører på. ZERO TO THREE råder deg til ikke å presentere barnet som «den sjenerte». Det finnes ingen studier som måler det, men det er lett å bytte det ut med noe som ikke låser barnet fast: «Han liker å se an litt før han blir med».
Når en annen voksen presser, still deg på barnets side. «Får jeg ikke en klem, da?» kan være en stor oppoverbakke for et barn som fortsatt ser an situasjonen. Du kan be om tid på barnets vegne: «Akkurat nå ser han an. Han sier hei når han vil». Er det noen i familien som gjentar det («så kjedelig du er, da»), holder det der og da å snu på det uten å diskutere («Han liker å se an først, så blir han varm i trøya») og etterpå, på tomannshånd, fortelle hva som hjelper barnet. Om hvordan du kan la barnet velge hvordan det vil hilse, har vi skrevet i «Å lære barnet å be om lov».
I barnehagen og på skolen: én om gangen. Fortell primærkontakten i barnehagen eller kontaktlæreren hvordan barnet er og hva som hjelper, og spør hvordan det har det der: om det snakker, om det leker med noen. Du kan prøve å invitere et av de andre barna fra barnehagen eller klassen hjem: På hjemmebane og med bare ett barn kan det være lettere, og dagen etter, ute i lek, har barnet allerede et kjent fjes. AAP minner om at det å dele en interesse noen ganger er akkurat det som skal til for å begynne å snakke med andre barn.
Ros det konkrete. «Du sa hei til Emma, selv om det var vanskelig i starten. Jeg så det.» Da vet barnet nøyaktig hva det gjorde bra. Synes barnet det er flaut at det blir lagt merke til, så si det heller på vei hjem enn foran alle. Har barnet også vanskelig for å prøve nye ting, finner du flere ideer i «Barnet ditt er redd for å prøve nye ting».
Når du bør ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen
Ta det opp hvis det ikke blir bedre med tiden, hvis barnet blir mye mer urolig enn det som er vanlig for alderen når det er sammen med fremmede eller når du ikke er i nærheten, eller hvis du ser at det er trist eller engstelig (AAP, om en jente som er svært sjenert overfor fremmede). Også hvis barnet har forandret seg plutselig: Før hadde det ingen problemer med å være sammen med andre, og nå lukker det seg, selv om du ikke vet hvorfor. Ta det også opp hvis barnet, etter at tilvenningsperioden er over, fortsatt ikke har kontakt med noen i barnehagen eller i klassen. Og hvis sjenertheten hindrer barnet i å gjøre ting som er vanlige for alderen, er det lurt at en fagperson innen psykisk helse for barn vurderer barnet.
Det er én ting som forveksles med sjenerthet, men som ikke er det: selektiv mutisme. Det er en angstlidelse der barnet snakker som normalt hjemme, men ikke klarer å snakke på bestemte steder, nesten alltid i barnehagen eller på skolen, i minst én måned (to hvis stedet er nytt), og det begrenser barnet. Det er ikke det at barnet ikke vil snakke: Det klarer det ikke. I motsetning til sjenerthet går det ikke over etter hvert som barnet blir tryggere: Uker senere klarer det fortsatt ikke å snakke der, selv om det allerede kjenner de voksne og de andre barna. Det begynner som regel i de første leveårene og blir ofte synlig når barnet begynner i barnehagen, selv om det noen ganger ikke merkes før barnet begynner på skolen, og det rammer rundt 1 av 140 små barn (NHS, om selektiv mutisme). Har du mistanke om det, ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen uten å vente på å se om det går over.
Hvis barnet holder på å lære språket som snakkes i barnehagen eller på skolen, er det normalt at det er stille der i starten, og det alene er ikke mutisme. Men man bør heller ikke utelukke det, for det er noe vanligere hos barn som nylig har kommet fra et annet land, eller som snakker et annet språk hjemme. Det som skiller det, er at barnet heller ikke klarer å snakke der på det språket det kan best: For eksempel snakker det ikke engang med deg, på deres eget språk, når andre er til stede (ASHA, om selektiv mutisme).
En ildflue som skrudde ned lyset sitt
I Bearbeiding av Askepott, en fortelling for barn på 6 til 8 år, er Ceni en ildflue med et stort og varmt lys. Hun er ikke født sjenert: Hun har alltid lyset skrudd langt ned, fordi stemoren og stesøstrene hennes hjemme stadig sier at hun blender. «Skru det ned», sier de. På ballet klistrer hun seg inntil veggen, nesten slukket, og når hun slipper lyset løs uten å mene det, lyser hele stammen opp, og hun blir så flau at hun slukner.
Da klapper hele stammen og vil ha lyset tilbake, og noen som har danset ved siden av henne i mørket hele natta, rekker fram en hånd: «Skal vi danse?» Dagen etter, i hagen sin og med bare én venninne, mens de leker gjemsel, lar Ceni lyset sitt skinne uten å tenke over det.
Guiden som følger fortellingen i appen, foreslår et spørsmål til etterpå: «Hva kan andre gjøre for at det skal bli lettere for deg å være med?»
Bearbeiding av Askepott
Lyset du bærer inni deg
Ceni er en ildflue som steller blomster som springer ut om natta, mellom røttene til et gammelt tre. Lyset hennes er stort og varmt, men hun holder det på lavt bluss, for hjemme får hun høre at det er til bry, og at ingen kommer til å ville være sammen med henne. Når det blir kunngjort ball på enga, blander lysten til å være med seg med redselen for å trekke oppmerksomheten til seg. Denne bearbeidingen av Askepott utforsker hva vi kjenner på når vi prøver å delta, men er redde for å bli avvist.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen
