Sønnen din på fire år har mast om t-skjorta med enhjørningen i flere uker. I dag kommer han hjem fra barnehagen og vil ikke ta den på: «Den er for jenter. Det sa Emil.» Eller datteren din på sju, som alltid har spilt fotball med fetteren sin, sier nå at fotball er for gutter. Og du vet ikke om du skal rette på det eller la det passere.
Når «rosa er for jenter» dukker opp
Tidligere enn man skulle tro. I en studie med barn fra 7 måneder til 5 år, som ble bedt om å velge mellom to gjenstander der den ene alltid var rosa, begynte jentene å velge rosa oftere enn guttene rundt 2 år, og ved 2 og et halvt år foretrakk de allerede rosa framfor de andre fargene. Samtidig unngikk guttene rosa mer og mer (LoBue og DeLoache, 2011). Studien sier når preferansen dukker opp, ikke hvorfor.
Forskjellene finnes
I snitt velger ikke gutter og jenter de samme lekene, og forskjellen er stor. En metaanalyse av 75 studier med barn opp til 11 år fant at gutter i klart større grad foretrekker leker som forbindes med gutter, og jenter leker som forbindes med jenter, og at forskjellen øker med alderen. Den ble større når barna måtte velge mellom to leker enn når forskerne så dem leke med flere, så det er lurt å ikke trekke konklusjoner ut fra ett enkelt valg; studien om rosa brukte den metoden (Davis og Hines, 2020).
Forfatterne drøfter flere forklaringer, alle formulert som muligheter: at omgivelsene kan dytte gutter og jenter mot det som regnes som «deres», og at dette dyttet kan hope seg opp med årene; at barna, ut fra tidlige preferanser, kan oppsøke lekekamerater og miljøer som forsterker disse preferansene; og at hormonene før og like etter fødselen kan spille sammen med alt dette. Hvor mye hver av dem betyr, er ikke avklart.
At forskjellen er stor, betyr at de fleste gutter og jenter følger den tendensen, ikke at alle gjør det. Hos dem som ikke følger den, i den ene eller den andre retningen, er det ingenting som må rettes på. Og at en leke forbindes mer med gutter eller med jenter, forbyr den ikke for noen, og det forplikter heller ikke noen til å leke like mye med alt.
Hvorfor de blir så strenge når de er 4 år
Det er svært vanlig i denne alderen, og det betyr ikke at dere gjør noe galt hjemme. En studie som fulgte 229 barn fra de var 3 til de var 5 år, så at de fleste typer atferd knyttet til kjønn (hvordan de ville kle seg, hva de lekte, hva de kledde seg ut som, om de bare lekte med gutter eller bare med jenter) ble mer rigide med alderen, særlig mellom 3 og 4 år (Halim og kolleger, 2013).
Og hvor lenge varer det? En annen studie spurte 64 barn hvert år, fra de var 5 til de var 10, hva de trodde gutter og jenter kunne gjøre. Fasen der de så på det som en streng regel, varte ikke lenge, enten den begynte tidlig eller sent, og tankene ble mer fleksible når de først hadde lært seg kategoriene godt (Trautner og kolleger, 2005). Det finnes ingen fast alder.
Forfatterne av studien tolker det slik: Rigiditeten følger med perioden da barna lærer hva det vil si å være gutt eller jente, og mens de lærer seg kategorien, bruker de den uten unntak. Det ligner på det som skjer med grammatikken, som når et barn sier «gådde». Og det som mykes opp, er regelen; smaken kan forbli den samme. En gutt på 7 år kan synes det er greit at en annen gutt går i rosa, og fortsatt ikke ville gå i rosa selv.
Slik kan du snakke om det hjemme
Spør før du retter. «Hvem sier det?» eller «Men liker du den selv?» åpner samtalen uten moralpreken. Mest sannsynlig svarer barnet «Emil» og «Ja, men den er for jenter». Da kan du si hva du mener, i én setning: «Jeg synes farger er for alle som har lyst til å gå med dem. Du bestemmer selv om du tar den på.» Du trenger ikke vinne diskusjonen. Og hvis t-skjorta allerede ligger i skuffen, la den ligge der, innen rekkevidde: Tvinger du barnet til å ta den på, blir den en test.
Bruk eksempler på folk barnet kjenner. At tanta reparerer sykler, eller at faren til en venn er sykepleier, er noe barnet kan se med egne øyne. Den amerikanske barnelegeforeningen, American Academy of Pediatrics (AAP), foreslår også bøker og puslespill der menn og kvinner har ulike roller, som fedre som tar seg av hjemmet, eller politikvinner (AAP, om hvordan du velger leker).
Gi mye å velge mellom, uten å dytte. Den samme siden anbefaler å ha mange slags leker for hånden: dukker, biler, actionfigurer, klosser. Hvis datteren din likevel vil ha alt i rosa, eller sønnen din bare leker med biler, er det greit. Valgmulighetene er der; om de tar dem i bruk eller ikke, er opp til dem.
Snakk med de eldre barna om hva de kan gjøre. Når de er 6 eller 7 år, kan setningen være en annen: «fotball er for gutter», «dans er for jenter». Da hjelper ekte eksempler, som den kvinnelige fotballspilleren som var på nyhetene, eller gutten i nabolaget som går på dans, og et enkelt spørsmål: «Men liker du det fortsatt selv?» eller, hvis barnet aldri har prøvd, «Har du lyst til å prøve?»
Når det er en annen voksen som sier det. Hvis bestefar slenger ut «det der er jenteting» mens barnet hører på, trenger du ikke ta diskusjonen der og da. Det holder med en rolig setning til barnet: «Bestefar ser det sånn; hos oss velger hver og en sin egen farge.» Skjer det igjen, er det bedre å ta det opp med bestefar på tomannshånd.
Legg merke til hva du sier uten å tenke. Det hender alle at en innarbeidet frase glipper ut, som «det er så jentete». Og hvis du nesten alltid sier til henne hvor fin hun er, og til ham hvor sterk han er, kan de litt etter litt plukke opp hva som forventes av hver av dem. Det holder at du legger merke til det og varierer neste gang, uten å gjøre det til et drama.
Vil barnet ha det med seg i barnehagen eller på skolen, hjelp det å bestemme seg. Vil barnet gå med t-skjorta med enhjørningen, og du vet at noen kan komme til å si noe, så fortell det til barnet og spør hva det ville svart. «Jeg liker den, jeg» er et kort svar som fungerer. Bestemmer barnet seg for å gå med den, er det greit. Vil det heller bare bruke den hjemme, er det også greit: Barnet lærer å vurdere når og med hvem. Om hvordan barnet kan holde fast ved det det liker når gruppen presser, har vi skrevet i «Når alle andre gjør det».
Når du bør ta det opp med barnehagen, skolen eller helsestasjonen
Hvis ertingen gjentar seg, eller barnet ofte blir holdt utenfor leken, snakk med pedagogisk leder i barnehagen eller kontaktlæreren: Jo før de vet om det, desto før kan de gjøre noe. Ser du at barnet har det vondt i flere uker (det vil ikke i barnehagen eller på skolen, det synes det er flaut eller skummelt at andre skal få vite hva det liker, det er lei seg eller irritabelt nesten hver dag), ta det også opp med helsestasjonen. Og føler barnet seg utenfor gruppen, skriver vi i «Barnet mitt føler seg utenfor» om hvordan du kan støtte det.
At barnet liker farger eller leker som forbindes med det andre kjønnet, er ikke i seg selv en grunn til å oppsøke helsestasjonen: Hva barnet liker, og om det føler seg som gutt eller jente, er to forskjellige ting. Hvis det er det siste som bekymrer deg, er helsestasjonen et godt sted å snakke om det i ro og fred.
En havfrue med blå skjell
I Marina og Havets Farge, en fortelling for barn fra 3 til 6 år, er Marina en havfrue med rosa hale som elsker å samle blå skjell. En dag spør de andre havfruene henne: «Hvorfor liker du blått når du har rosa hale?» Så svømmer de av gårde sammen og ler. Marina gjemmer seg i et digert kuskjell, og der finner hun Suno, en havmann som også gråter: De andre ler av ham fordi han liker skinnende ting og fargen rosa.
Marina spør høyt: «farger er vel bare farger?» Sammen blander de de to fargene sine, maler halene lilla, og når de kommer ut, vil de andre at de skal vise dem hvordan. Fortellingen løser det på én ettermiddag, og i en barnehage eller skolegård tar det som regel lengre tid. Men den gir barnet ditt noen som følte det på samme måte.
Guiden som følger fortellingen i appen, foreslår et spørsmål: «Tror du det finnes farger ‘for gutter’ og ‘for jenter’? Hvorfor det?» Når barnet er 4 år, svarer det sannsynligvis ja, og i den alderen er det vanlig. Det er begynnelsen på samtalen.
Marina og Havets Farge
Farger er verken for gutter eller jenter
Marina er en ung havfrue som elsker havets dype blå, men de andre havfruene stenger henne ute fordi de sier at «blått er for gutter». Ensom finner hun ly i et diger kuskjell, der hun møter Suno, en havmann som elsker rosa og skinnende ting. Også han blir stengt ute av andre barn for det han er glad i. Sammen oppdager de at farger bare er farger, og at alle får glede seg over det som gjør dem glade, uansett hva andre sier.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen
