Barnet ditt slipper sekken i gangen, og mens skoene kommer av, sier det like hverdagslig som om det snakket om været: «I dag spurte jeg om jeg fikk være med, og de sa nei». Så går det for å finne seg noe å spise.
Det knyter seg i magen på deg, og to impulser kommer på en gang: å fikse det (snakke med læreren, finne ut hvem det var) eller å bagatellisere det («i morgen leker de sikkert med deg»). Det som oftest trengs først, er kortere enn begge deler: en setning som «Å nei, så leit. Jeg er her hvis du vil fortelle mer», sagt i barnets eget tempo. Detaljene kommer lenger ned. Men først en fortelling med akkurat den samme scenen.
Den kommer tidlig i vår Bearbeiding av Den stygge andungen, en fortelling for barn på 5 til 7 år.
En gås som ikke blir en svane
I Andersens eventyr viser andungen seg til slutt å være en svane, og den finner plassen sin når den oppdager hva den var helt fra starten. I vår versjon er Ona en liten og rund gås med grå fjær. Hun bor blant tre unge svaner (Lirio, Brisa og Alba), og hun er fortsatt en gås på siste side. Det er svanene som forandrer seg.
Ona går langsomt, smiler hele tiden og ser ikke på speilbildet sitt, men på alt det andre: En blå øyenstikker lander på nebbet hennes, og hun står så stille at hun ikke engang blunker. En dag kommer hun plaskende bort til svanene og spør om hun får være med. Lirio strekker halsen helt stiv og svarer: «Nei. Du er for klønete».
Ona blir ikke sint, men hun smiler litt mindre. Fortellingen tvinger henne ikke til å ha det bra: Den lar det gjøre vondt. Etterpå svømmer hun til en vannlilje og nynner en liten vise for en frosk, i tilfelle han er lei seg. En dag flyr Alba lavt forbi, ser hjertet av kvister som Ona har laget ved bredden, og sier: «For en rar gås dette er». Ona smiler til henne og fortsetter med sitt.
I løpet av fortellingen havner hver av svanene i knipe: Lirio vikler seg inn i noen siv, Brisa faller i gjørma, og Alba gjemmer seg redd i skogen. Ona hjelper alle tre uten å bebreide dem noe. Lirio legger en blomst foran henne, Brisa lager plass til henne i ringen, og Alba hvisker: «Unnskyld».
Tolkningen vi ikke vil skal feste seg
Ona kommer med i ringen etter at hun har hjulpet alle tre. Sier fortellingen at man må gjøre seg fortjent til plassen ved å ta vare på dem som holder deg utenfor? Det er en mulig tolkning, og det er den vi minst av alt vil at barnet ditt skal sitte igjen med. På sidene i fortellingen tok Ona seg av andre før noen trengte henne (frosken), hun spør ikke igjen om å få være med, og det er svanene som kommer bort til henne.
Likevel kommer det i virkeligheten ikke alltid et øyeblikk der gruppen trenger deg, og heller ikke et «unnskyld» til slutt. Derfor er samtalen etterpå viktig.
Du kan spørre barnet om Ona måtte hjelpe dem for å få komme inn i ringen. Svarer barnet ja, så ikke rett på det med en gang: Spør heller hva som hadde skjedd hvis hun ikke hadde hjulpet dem. I den alderen ender et «hvorfor?» helt alene ofte med et «vet ikke», mens en konkret situasjon gir barnet noe å holde seg fast i. Når du har lyttet, kan du si hva du selv tenker: at ingen skal måtte hjelpe andre for å fortjene plassen sin i ringen.
Hva du kan gjøre hvis det er barnet ditt som blir holdt utenfor
Dette er ideer fra vanlig praksis. Der vi viser til American Academy of Pediatrics (AAP), den amerikanske barnelegeforeningen, er det informasjonssidene deres for allmennheten, ikke studier.
Still deg på barnets side, uten å dramatisere. AAP minner om, på siden sin om barn på 5 til 12 år, at de fleste barn på et eller annet tidspunkt føler seg avvist av jevnaldrende, og anbefaler å vise tydelig at du er på barnets side (AAP om problemer med jevnaldrende). Forteller barnet det i forbifarten, som i scenen i starten, så følg tonen: den korte setningen ovenfor der og da, og den lange samtalen når barnet selv vil. Går det en eller to dager uten at barnet tar det opp igjen, kan du åpne døren selv med noe forsiktig («hvem lekte du med i dag?»), uten å gjøre det til et daglig forhør. Og forteller barnet det gråtende, er setningen den samme: Bli hos barnet en stund før du spør om noe.
Spør hva barnet ville. «Ville du være med på den leken, eller spilte det ingen rolle?» og «hvordan spurte du?» hjelper deg å skille mellom tre situasjoner. Ville barnet heller gjøre noe annet, er det ingenting å fikse: Vis interesse for det barnet liker, og hjelp det å finne noen å dele det med. Ville barnet være med, men visste ikke hvordan, er det noe dere kan øve på. Og spurte barnet fint og fikk nei likevel, er det ingenting å øve på: Et «nei» betyr ikke at barnet gjorde noe galt, og da gjelder det å være der for barnet og, hvis det skjer igjen, ta det opp med læreren.
Øv sammen på å bli med i leken. Å spørre «får jeg være med?», slik Ona gjorde, fungerer av og til, og av og til blir svaret nei. Andre måter som ofte foreslås, er å se en stund på hva de leker, og så komme med noe som passer inn (leker de butikk, kan barnet komme med en pose for å handle), eller å begynne å leke ved siden av til lekene glir sammen av seg selv. Det er lettere å prøve dette hjemme, med lekefigurer, enn midt i friminuttet.
Sats på ett barn om gangen. Å invitere én klassekamerat hjem eller til parken er som regel lettere enn å komme inn i en gjeng som allerede har funnet hverandre, og du får se hvordan barnet ditt leker med andre. AAP minner om at selv om barn noen ganger klarer seg på egen hånd, er det sjelden at de lærer å få venner uten støtte og uten eksempler på sunne vennskap (AAP om å støtte vennskap).
Og hvis det er ditt barn som holder andre utenfor. I hver klasse finnes det barn som sier «nei» til andre, og fortellingen gjør dem ikke til skurker: Lirio, Brisa og Alba lærer noe til slutt. Et «jeg vil ikke leke det nå» er helt vanlig. Det du bør ta tak i, er et «ikke du, for du er klønete», eller at det alltid er det samme barnet som holdes utenfor, og da råder AAP deg til å handle tidlig og finne ut sammen med barnet hva som ligger bak (AAP om mobbing). Spør hva som skjedde uten å sette merkelapper på barnet, sett ord på hvordan det andre barnet hadde det, og gi barnet en måte å gjøre det godt igjen på, som i fortellingen: en blomst, en plass i ringen, et «unnskyld».
Når du bør se nærmere etter
Et «i dag fikk jeg ikke være med» er ikke mobbing. AAP kaller det sosial mobbing når to eller flere barn går sammen mot et annet barn og prøver å dumme det ut eller isolere det, for eksempel ved å holde det utenfor aktiviteter. Det finnes ingen eksakt regel for å skille dette fra en dårlig dag, men det hjelper å se etter om det alltid er de samme barna, om de gjør det med vilje, om det er erting eller skjellsord, om én bestemmer og de andre følger etter, og om det varer i uker. Er det slag, trusler eller ting som blir ødelagt, så ikke vent i uker.
AAP legger til at avvisningen kan være gruppens reaksjon på noen de ser på som annerledes, eller komme av en atferd som det må tas tak i. Den atferden kan for eksempel være at barnet vil bestemme i leken, synes det er vanskelig å vente på tur eller leker veldig hardhendt. Det er lurt å se på begge mulighetene uten å ta for gitt at problemet ligger hos de andre eller hos barnet ditt. Er det det første, er det gruppen som må endre seg, ikke barnet, og det er lærerens og skolens ansvar.
Første gang trenger du ikke be om et møte: Det holder å nevne det for læreren i forbifarten. Ser det ut som et mønster, råder AAP deg til å be om et møte med læreren, og med skoleledelsen eller sosiallæreren hvis det trengs, og å be om at noen som er til stede i friminuttene og i matpausen, forteller hva som skjer der.
Blant tegnene på mobbing som AAP nevner, er vondt i magen eller hodet, å hate eller unngå skolen, mareritt, at ting blir borte eller ødelagt, og å gjemme seg unna sosiale situasjoner, og AAP presiserer at noen av dem kan komme av andre problemer. Ser du slike tegn, så snakk med barnet uten å dømme, og si fra til læreren og til fastlegen eller helsestasjonen uten å vente til du har all informasjonen. Si også til barnet at det ikke har skylden, og at det ikke er sladring å fortelle det til en voksen. La fastlegen eller helsestasjonen se på smertene først, fordi de kan ha en medisinsk årsak. Virker barnet i tillegg nedfor mesteparten av tiden, eller har søvnen eller matlysten endret seg, så be om hjelp hos fastlegen eller helsestasjonen, eller hos en barnepsykolog.
Noen ganger er det noe helt konkret som gjør at barnet føler seg annerledes, for eksempel at det er veldig følsomt for lyd eller for steder med mye folk (i «Barnet mitt er veldig følsomt for lyd» tar vi det i ro og mak). Og synes barnet det er veldig vanskelig å forstå lekene til de andre eller å snakke med dem, så ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen, eller med skolen.
Slik kan dere lese den hjemme
I tillegg til spørsmålet om Ona og ringen foreslår guiden som følger fortellingen i appen, to spørsmål til: «Har du noen gang følt deg annerledes enn de andre på skolen eller på lekeplassen? Hvordan var det?» og «Hvilke ting gjør deg glad, selv om vennene dine ikke synes de er så spennende?» Det andre spørsmålet er Onas: Før noen av svanene så på henne, var hun allerede glad med en øyenstikker på nebbet.
Bearbeiding av Den stygge andungen
Flokkens hjerte · Det som gjør deg annerledes, er superkraften din
Ona er en liten og rund gås som bor ved bredden av Det hvite vannet, blant tre svært elegante unge svaner. Mens de bekymrer seg for å se perfekte ut, ser Ona på øyenstikkere, nynner stille og koser seg med de små tingene. Når noe går galt på vannet, reagerer hun med ømhet, uten å be om noe tilbake. En fortelling om det som er annerledes, og som blir værende uten å be om lov.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen
