Trygg tilknytning: hva det egentlig er og hvordan den bygges i hverdagen

Niño de unos tres años que se gira a mirar a su madre, sentada en un banco del parque, antes de seguir explorando, fotografía natural

På lekeplassen løper sønnen din på tre år mot sklia. Halvveis stopper han, snur seg og leter etter deg med blikket. Du vinker fra benken, og han løper videre. Når en stor hund dukker opp, løper han tilbake og holder seg fast i beinet ditt et øyeblikk. Så snart hunden er borte, drar han av gårde igjen. Denne bevegelsen ut og tilbake har et navn i forskningen: barnet bruker den voksne sin som en trygg havn når noe skremmer det, og som en base å dra ut og utforske fra.

Hvis du har kommet hit og er redd fordi du ikke samsov, ikke bar barnet i sele, eller fordi barnet ditt har gått i barnehage siden det var baby, så begynn med dette: ingenting av det avgjør i seg selv om tilknytningen blir trygg.

Hva trygg tilknytning er

Nesten alle barn utvikler tilknytning: et bånd som får dem til å søke bestemte personer når noe skremmer dem, når noe gjør vondt, eller når de blir atskilt fra dem. Det som varierer, er hvor trygg tilknytningen er. En tilknytning er trygg når barnet forventer at den voksne vil være tilgjengelig når det trenger det. Slik oppsummerer en erklæring signert av 70 tilknytningsforskere det (Forslund og kolleger, 2022).

Hva det ikke er

Det er ikke «tilknytningsforeldreskap». Under det navnet (på engelsk attachment parenting) går en foreldrestil som knytter tilknytning til samsoving, bæring og amming. Disse praksisene kan være måter å være nær barnet og svare på det. En og annen studie finner også en sammenheng med dem. Men trygg tilknytning defineres ikke av noen av dem, og den trenger dem ikke. I en studie med 152 mødre var det kvaliteten på samspillet ved seks måneder som forutsa hvor trygg tilknytningen var ved ettårsalderen, ikke bryst eller flaske. Riktignok var mødrene som ammet, litt mer sensitive de første månedene (Britton og kolleger, 2006).

Det er ikke å være tilgjengelig hele tiden. Selv den mest oppmerksomme voksne er borte innimellom: for å gå på do, lage middag eller overlate barnet til en annen du stoler på. Det forskerne forventer av den som gir omsorg, er omsorg som er «god nok» over tid. Ikke perfekt. Og hvor trygg tilknytningen er, avhenger ikke bare av hvordan du gir omsorg: omgivelsene og barnet selv kan også spille inn. Derfor kan den ikke brukes til å dømme foreldre.

Det synes ikke i én enkelt reaksjon. Hvor mye et barn gråter ved avskjed, avhenger mye av temperamentet. Noen barn med trygg tilknytning søker nesten ikke den voksne, fordi de tar for gitt at den voksne er der. At datteren din går inn i barnehagen uten å snu seg, sier ikke noe i seg selv.

Barnehagen, jobben og pappa

I en studie med 1153 babyer født i USA på 90-tallet forutsa verken antall timer i barnehage, kvaliteten på barnehagen eller hvor gamle barna var da de begynte, alene om tilknytningen til mor var mer eller mindre trygg ved 15 måneder. Det som veide tyngst, var hvor sensitiv mor var overfor babyen (NICHD Early Child Care Research Network, 1997). Ved 3 år fant forskerne det samme. Det var én nyanse: ved 15 måneder, når mor var lite sensitiv, var trygg tilknytning litt mindre sannsynlig hvis babyen i tillegg var mer enn rundt 10 timer i uken i barnehage, hvis barnehagen holdt dårlig kvalitet, eller hvis babyen hadde vært gjennom mer enn ett omsorgssted eller én omsorgsperson utenfor hjemmet. Ved 3 år gjentok bare funnet om timene seg, og svakere (NICHD, sammendrag av resultatene).

Nesten alle disse studiene ble gjort med mødre. Om fedre finnes det færre data, men hos babyer er andelen trygg tilknytning til far omtrent den samme som til mor (Madigan og kolleger, 2023). Og de fleste barn har mer enn én tilknytningsperson: far og mor, en bestemor, primærkontakten i barnehagen, så lenge de tilbringer mye tid sammen og den voksne trøster barnet når det trenger det. Å ha mer enn én stabil, trygg havn er bra for barna. Så hvis datteren din elsker primærkontakten sin, tar ikke det noe fra det dere to har. Om avskjedene hver morgen skriver vi i «Separasjonsangst i barnehagen».

Hvordan den bygges i hverdagen

En far på kne på teppet klemmer datteren sin på rundt fire år, som ble redd og nå er roligere, naturlig fotografi

Det som er mest studert, er det forskerne kaller sensitivitet: å legge merke til hva barnet trenger, forstå det riktig og svare i tide og på en passende måte. I studier med babyer og mødrene deres er sammenhengen med trygg tilknytning moderat, og andre sider ved omsorgen veier like tungt (De Wolff og van IJzendoorn, 1997). Likevel: når et program med fagfolk får foreldre til å svare mer sensitivt, blir tilknytningen til babyene deres noe tryggere (Bakermans-Kranenburg og kolleger, 2003). Ingen har målt effekten av hvert enkelt grep. Det som følger, er rimelige måter å ta den ideen inn i hverdagen på, med noen råd fra den amerikanske barnelegeforeningen (AAP).

Når barnet blir redd, kommer trøsten først. AAP sier det slik: «Hvis barnet er redd, gi det trygghet». De foreslår også å sette ord på det barnet føler (AAP, om emosjonell utvikling). I praksis betyr det ofte å gå ned på barnets høyde, si «Du ble skremt av hunden», la barnet holde seg fast i deg og vente med forklaringene til det har roet seg.

La barnet gå fra deg, og la det komme tilbake. Bli der barnet kan se deg, uten å presse det til å gå lenger og uten å holde det igjen. Kommer det tilbake til deg fem ganger, gjør ikke det noe. Kommer det nesten ikke tilbake, gjør ikke det noe heller. Ved 5 eller 6 år handler den basen ikke så mye om å se deg fra sklia. Den handler mer om å vite hvor du er, når du kommer tilbake, og å kunne fortelle deg etterpå hva som har skjedd.

Tydelige avskjeder, og kom når du har sagt. Korte, varme og alltid like. Hvis du sier til barnet at du kommer etter fruktstunden, så kom etter fruktstunden (AAP, om separasjonsangst).

Bruk hentingen godt. Hvis dere jobber utenfor hjemmet hele dagen, er tiden deres med barnet hentingen og ettermiddagen. Der er det plass til det samme: trøst hvis barnet kommer lei seg ut, og oppmerksomhet på det det forteller deg. Hvis barnet overser deg en stund når det ser deg, eller eksploderer, ikke tolk det som et tegn: én enkelt reaksjon sier ikke noe om hvordan tilknytningen er. For å få kontakt og ha det gøy sammen foreslår AAP dessuten stunder på 10 til 15 minutter med lek som barnet velger, med mobilen lagt bort, to eller tre ganger i uken. Det er ikke mye, og det får plass i en arbeidsuke.

En dårlig dag ødelegger den ikke. Det kommer dager da du er sent ute, da du ikke skjønner hva som er galt, eller da du mister besinnelsen. Det som teller for tilknytningen, er det som gjentar seg måned etter måned. Og å gå tilbake til barnet etter et vanskelig øyeblikk er også en del av det.

Når du bør søke råd

Det finnes ingen tilknytningstest du kan ta hjemme. Den mest kjente metoden, «Fremmedsituasjonen», observerer i et laboratorium hvordan et barn reagerer på korte atskillelser fra og gjenforeninger med en bestemt voksen. Den skåres av trente kodere, den klassifiserer den relasjonen og ikke barnet, og den er ikke validert for å diagnostisere noen (Madigan og kolleger, 2023). I studier med barn fra 2 til 8 år blir litt over halvparten av relasjonene til mor klassifisert som trygge, i utvalg som hovedsakelig kommer fra Nord-Amerika og Europa og fra middel- og overklassen (Deneault og kolleger, 2023). At en relasjon ikke er det, betyr ikke at den er ødelagt, eller at barnet kommer til å få problemer.

Snakk med helsestasjonen hvis barnet har passert førskolealderen (rundt 5 eller 6 år) og fortsatt blir fortvilet ved avskjed hver dag, eller hvis du er bekymret for at barnet ikke venner seg til å være uten deg. Og også hvis det er du som sliter med depresjon eller med et stress som gjør at du ikke klarer å være tilgjengelig: å be om hjelp for din egen del teller også for barnet.

Fortellingen: en skygge på veggen

I Skygger som danser, en fortelling for barn fra 2 til 4 år, ser Bamselill skyggen av en grein bevege seg på veggen rett etter at moren hans har slukket lyset, og han roper redd på henne. Mammabjørn bøyer seg ned ved sengen: «Jeg ser at du er redd. Og det er helt normalt å føle det.» Hun klemmer ham en god stund. Først etterpå slår hun på en lommelykt og gjør hendene sine om til en hund, en due og en kanin.

Til slutt prøver Bamselill med sine egne hender, først med hjelp og så nesten alene, og han sovner med lommelykten i armene og moren ved siden av seg. I løpet av én kveld er det dette forskerne kaller trygg havn og trygg base: først trøst, og derfra lyst til å prøve. Tilknytningen avgjøres ikke på én kveld, men det er slike kvelder som gjentar seg. Om redselen for mørket skriver vi i «Mørkredsel og fantasimonster». Veiledningen som følger fortellingen i appen, foreslår et spørsmål til leggetid: «Hvilket dyr ville du laget med hendene hvis du hadde en liten lommelykt?»

Skygger som danser

Skygger som danser

Å leke med mørket

Bamselill er en følsom og nysgjerrig bjørnunge, en av dem som trenger litt mer tid på nye situasjoner. I kveld, når Mammabjørn slukker den store lampen, blir Bamselill virkelig redd for en skygge som beveger seg på veggen i rommet hans. Mammabjørn går ingen steder: hun blir hos ham og viser ham, med hendene og en liten lommelykt, en annen måte å se det han ser på veggen. Historien følger den første mørkredselen og øyeblikket da Bamselill begynner å gjøre noe med hendene, ikke bare se.

Les dette barneeventyret i Semillita-appen
Del