Lørdag morgen. De har lekt fint i ti minutter, og plutselig: «Den er min!», et skrik, en dytt, og begge kommer løpende til deg for å fortelle sin versjon. Det er fjerde gang før lunsj. Og du vet ikke om du skal blande deg inn eller la dem ordne opp selv.
Krangling er forventet, slag er ikke likegyldig
Den amerikanske barnelegeforeningen (American Academy of Pediatrics, AAP) påpeker at søsken kommer til å krangle, uansett hva du gjør. Det som endrer seg med alderen, er hva de krangler om. Å lære å være uenig med respekt er en del av å lære å kommunisere, men barn trenger hjelp til det, og temperamentet, modenheten og alderen deres betyr mye (AAP, om forholdet mellom søsken).
Aggresjon mellom søsken er også vanlig, men det gjør den ikke ufarlig. I en landsomfattende undersøkelse i USA hadde rundt 45 av 100 barn på 2 til 9 år minst én gang det siste året blitt utsatt for en eller annen form for aggresjon fra et søsken: fysisk, mot tingene deres eller med ord (Tucker og kolleger, 2013). Forskerne påpeker selv at den gjerne blir bagatellisert. Lenger ned kan du lese når det er grunn til bekymring.
Blande seg inn eller la dem ordne opp?
Det kommer først og fremst an på alderen. Ifølge AAP må man gripe inn oftere med de minste og gjenta enkle regler igjen og igjen, som at man ikke slår. Etter hvert som barna blir større, kan foreldrene trekke seg mer tilbake. Ved en enkel uenighet kan man gi dem sjansen til å løse den selv, selv om de må være litt hver for seg først. Klarer de det ikke, eller er du bekymret for hvordan en av dem har det, er det på tide å gripe inn, rolig, og høre på begge før du bestemmer noe. Det gjelder også om du tror du vet hvem som har skylda.
En studie som filmet kranglene hjemme hos 88 familier der det yngste barnet var 3 til 5 år, peker i samme retning: Når foreldrene ikke grep inn, ble det etterpå gjerne mer konflikt, særlig mellom de yngste søsknene. Hos de eldste søskenparene i utvalget (som fortsatt gikk på barneskolen) var det derimot en sammenheng mellom at moren grep inn og at søsknene sto hverandre mindre nær (Kramer og kolleger, 1999). Dette er sammenhenger, men de stemmer med det AAP sier.
Slik griper du inn uten å være dommer
Hvis noen har slått, er det første å stoppe det og ta seg av den som ble slått. Etterpå, når de har roet seg litt, kan det høres sånn ut: «Du ville ha spaden fordi du holdt på å bygge slottet, og du ville også ha den. Dere er sinte begge to. Hva kommer dere på?» Med barn på 2 eller 3 år må du som regel komme med et par forslag selv: «Skal dere ha den litt hver, eller skal vi finne en annen spade?» Fra rundt 4 år kan du først prøve å vente til de foreslår noe, selv om forslaget blir litt rart. Er det flere års forskjell på dem, så pass på at det yngste barnet også får sagt hva det vil.
Å la dem komme med forslag selv har et visst belegg, hos barn på 5 til 10 år. I et forsøk med 48 familier ble det trukket lodd om hvilke foreldre som skulle lære å mekle i kranglene i stedet for å løse dem selv, og hvilke som ikke skulle det. Ifølge foreldrene selv brukte barna etterpå flere konstruktive strategier, de kom oftere fram til kompromisser, og det var oftere de selv som bestemte hvordan krangelen endte. Da forskerne observerte dem mens de forhandlet på egen hånd, var de mindre fiendtlige mot hverandre (Smith og Ross, 2007). Det er en liten studie, og den sier ikke at de kranglet sjeldnere.
I en annen, lignende studie, med barn fra 3 og et halvt til 11 år, snakket foreldrene som meklet, mer om hva hvert barn følte. De la mindre skyld på noen for det som hadde skjedd tidligere, og de foreslo færre løsninger. Det var barna som kom med dem, og de yngste søsknene var de som hadde mest igjen for det (Ross og Lazinski, 2014). Likevel er grunnlaget tynt: En forskningsgjennomgang fra 2017 fant bare fem programmer som var blitt evaluert, alle med barn i skolealder, og konkluderer med at de er lovende, men at det trengs mer forskning (Tucker og Finkelhor, 2017).
Ideer til hverdagen
Få og tydelige regler. Ikke slå. Spørre før man tar noe som er den andres. Med de minste må reglene gjentas mange ganger. Om hvor vanskelig det er å dele i denne alderen, skriver vi i «Barnet mitt deler ikke».
I de daglige kranglene trenger du ikke finne ut hvem som begynte. Spørsmålet gjør gjerne samtalen om til en rettssak. Noe annet er det hvis du ser at det nesten alltid er den samme som slår, eller den samme som får slagene. Da er det ikke lenger en krangel mellom jevnbyrdige, og det er lurt å se nærmere på det (se lenger ned).
Ikke gi etter for den minste hver gang. AAP advarer om at det å alltid gi etter for den yngste, fordi den eldste «skjønner det jo», kan skape vondt blod. Da lærer heller ingen av dem å forholde seg til den andre. Det hjelper å bytte på å velge. Med tvillinger eller søsken som er nesten like gamle, finnes det ingen «minste» å gi etter for, og alle forskjeller merkes mer: I studiene var aggresjon vanligere mellom søsken med liten aldersforskjell, og forskjellsbehandling veide tyngre.
Litt alenetid med hver av dem. AAP foreslår å bygge det inn i rutinene: praten før leggetid, et ærend sammen, å lufte hunden på omgang.
Samarbeid framfor konkurranse. Er det mye rivalisering, foreslår AAP leker der man vinner sammen eller ikke teller poeng, og felles prosjekter: Å bygge noe sammen setter dem på samme lag.
Å tilpasse seg hvert barn er uunngåelig. At den ene alltid taper, er det ikke. En metaanalyse fant at det å bli behandlet mindre gunstig enn broren eller søsteren, eller at det var stor forskjell på hvordan de to ble behandlet, hang sammen med flere følelsesmessige problemer og atferdsproblemer. Dette er sammenhenger, hos barn som i snitt var 12 år, og sammenhengen kan gå begge veier (Jensen og Thomsen, 2024). Hos de minste er det ikke studert, men det koster ingenting å forklare dem med enkle ord hvorfor den minste trenger mer hjelp.
Når du bør ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen
Å kjekle, rope til hverandre eller krangle om en leke hver dag er innenfor det man kan vente. For aggresjon ligger lista et annet sted. I en studie med over 1500 familier i Chicago med barn på 3 til 5 år fortalte over halvparten av foreldrene at barnet deres hadde vært aggressivt mot et søsken minst én gang den siste måneden. Men å slå, dytte eller kalle en bror eller søster stygge navn fire eller flere dager i uka plasserte allerede barnet blant de 5 % mest aggressive. Å snakke om å ville skade broren eller søsteren var det aller sjeldneste (Dirks og kolleger, 2019). Det er et statistisk referansepunkt for den alderen, ikke en diagnose.
I en annen studie fra de samme forfatterne som sto bak undersøkelsen, med 3599 barn og ungdommer, hadde de som hadde vært utsatt for aggresjon fra et søsken, mer psykiske plager. Forfatterne ber om at det ikke blir bagatellisert (Tucker og kolleger, 2013). Ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen hvis det nesten alltid er det samme barnet som slår, og det samme som blir slått; hvis barnet som blir slått, er redd den andre, unngår å være alene med ham eller henne, eller du merker at det er tristere eller mer nervøst; hvis et av barna slår, dytter eller kaller en bror eller søster stygge navn fire eller flere dager i uka; hvis noen av dem får merker eller skader, eller hvis et barn snakker om å ville skade den andre. Mot andre barn ligger lista lavere, og hvis det som bekymrer deg, er at barnet slår utenfor hjemmet også, finner du flere ideer i «Barnet mitt slår».
To søsken og et hus av papp
I En annen historie om Hans og Grete, en fortelling for barn på 5 til 8 år, bygger Ulises og Jacinta et hus av papp, malt som sjokolade, for å leke eventyret sammen med Bestemor. Snart barker de sammen: Begge vil være den som redder den andre, ingen av dem vil stå fanget og vente, og leken stopper opp.
Så begynner det å regne. Ulises prøver å få huset inn alene, og taket bøyer seg. Jacinta prøver å redde alle malingsboksene på én gang, og hun mister én. Helt til hun ser at boksene er lukket og at malingen ikke blir ødelagt. Da foreslår hun å redde huset først. De tar i hver sin side, og denne gangen holder taket. Her er det ingen voksen som mekler, og det trengs heller ikke: Det er en krangel uten slag mellom barn på 5 til 8 år, den typen enkel uenighet der man kan gi dem spillerom. Krangelen om rollen løser seg opp når de får et problem som de bare kan løse sammen. Bestemor sier ikke hva de skal gjøre: Hun sier fra om at pappen blir bløt, holder døra for dem og leker med dem igjen til slutt.
Guiden som følger fortellingen i appen, foreslår et spørsmål til etterpå: «Hvilke muligheter kommer du på når to vil ha den samme rollen i en lek?»
En annen historie om Hans og Grete
Sjokoladehuset
Jacinta og Ulises lager et hus av papp for å spille Hans og Grete sammen med bestemoren sin. De koser seg med å male godteri, men når de skal velge roller, vil begge være den som redder den andre, og ingen av dem vil stå og vente. Mens de diskuterer, faller de første regndråpene på kulissen de har laget sammen.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen
