Sønnen din sitter på gulvet med en tom pappeske. Du sier «Kan du ikke lage en bil av den?», tegner hjulene for ham og viser ham hvor rattet skal være. Ti minutter senere er bilen ferdig, han holder allerede på med noe annet, og du sitter igjen med en følelse av at det var du som lekte.
Hva som skjer når vi viser dem hvordan noe virker
På et vitenskapsmuseum lekte 85 barn på 4 til 6 år med en leke laget av rør som skjulte fire funksjoner, for eksempel et pip eller et lys. Hvis forskeren først viste dem én av dem («Se, sånn virker leken min»), lekte de i kortere tid, prøvde færre ting og fant færre funksjoner enn hvis hun ikke viste dem noe, eller hvis det så ut som hun oppdaget den ved en tilfeldighet. Det samme skjedde hvis de bare hørte på mens det ble forklart for et annet barn (Bonawitz og kolleger, 2011).
Forfatterne forklarer det som en logisk slutning: Hvis den som kan leken, bare viser én ting, slutter barnet at det ikke er mer å finne. De konkluderer ikke med at det er dårlig å lære bort; om det lønner seg mer eller mindre, avhenger av hva den som lærer bort, vet, og hvor lett det er for barnet å oppdage det på egen hånd. Og man bør ikke strekke det for langt: Studien målte hvordan barna utforsket en leke, ikke kreativitet. At noe lignende skjer med en eske eller et ark, er en rimelig antakelse, ikke noe som er målt.
Belønning og ros
En metaanalyse av 128 eksperimenter fant at belønninger som var lovet på forhånd, gjorde at man etterpå sjeldnere valgte aktiviteten av egen lyst. Med materielle belønninger, som et klistremerke lovet for hver tegning, hadde effekten en tendens til å være verre hos barn enn hos studenter. Positive tilbakemeldinger økte derimot interessen, selv om de gjorde det mindre hos barn enn hos studenter (Deci og kolleger, 1999).
Temaet er omdiskutert blant forskere. Hjemme er det denne forskjellen som betyr noe: Et «Så fint!» tar ikke lysten fra barnet. Å love noe til gjengjeld for tegningen gjør det kanskje.
Hva med fantasilek?
Den amerikanske barnelegeforeningen (AAP) anbefaler å gi barna enkle ting, som klosser, tomme beholdere eller tresleiver, og tid til å spille ut fantasiscener (AAP, om lekens kraft).
Det er vel verdt det, men man bør ikke selge det inn som noe det ikke er. En forskningsgjennomgang fra 2013 konkluderte med at det ikke finnes solid belegg for at det er fantasileken som gjør barn mer kreative. Noen av de gode studiene peker mot at det som betyr noe, er ting som ofte følger med denne leken: hvordan barnet selv er, de voksne det har rundt seg, og miljøet (Lillard og kolleger, 2013). Fantasilek er kanskje én vei blant flere, eller kanskje ikke engang den som gjør jobben. Leker barnet ditt lite fantasilek, finnes det ikke belegg for at det går glipp av noe uunnværlig.
Slik gir du kreativiteten rom hjemme
Ha ting for hånden som kan brukes på mer enn én måte. Esker, tøystykker, klesklyper, papprull, blankt papir og noe å tegne og male med. En eske kan være en bil, en hule eller et romskip. Forming etter oppskrift og kurs har også sin plass, fordi de lærer bort teknikk; det de ikke gir, er stunden der barnet selv bestemmer hva det skal gjøre.
Vent litt før du viser hvordan, og vis som om du oppdager det selv. Står barnet fast, så spør hva det vil få til. I museumsstudien fortsatte barna å prøve alt mulig når den voksne så ut til å finne pipelyden ved en tilfeldighet: Et «Oi! Så du det? Skal se om jeg får det til igjen» lar døra stå åpen. Viser du barnet noe, så legg til: «Dette er én måte. Du finner sikkert andre.» Og studien gjaldt barn på 4 til 6 år: Med barn på 1 eller 2 år er det ofte det å se deg stable klosser eller mate en dukke som gir dem ideen. Å la barnet oppdage selv er heller ikke det samme som å la det være alene; om å oppdage med en voksen ved siden av har vi skrevet i «Barnet mitt lærer ved å gjøre».
Kommenter det barnet gjør. Et «Så fint!» tar ikke lysten fra barnet. Men «Fortell om tegningen din» åpner for mer enn «Hva er det?», for noen ganger er det ikke noe ennå, og «Du har brukt mye blått» eller «Hvordan kom du på det med vingene?» forteller i tillegg barnet at du virkelig har sett på den.
La treet være lilla, og hjelp når frustrasjonen kommer. Er det barnets tegning, er det også barnets farger og proporsjoner. Men sier sønnen din «Jeg kan ikke tegne» fordi hesten ikke blir som han ville, eller fordi han sammenligner den med storebrorens, så ikke vær redd for å vise ham hvordan: et triks for å lage kroppen, og resten bestemmer han selv. Har du tatt vare på en tegning storebroren laget da han var like gammel, setter du sammenligningen i perspektiv ved å vise ham den.
Gi rom for rot, med grenser. Et hjørne der et byggverk kan få stå til i morgen, gir mer å leke videre med enn en formingsaktivitet som må ryddes bort før middag. Og noen klare grenser (byggingen på teppet, malingen på bordet med en gammel voksduk på) lar barnet leke uten at du hele tiden må passe på.
La noen ettermiddager være uten plan, og hold ut den første stunden. Ideene bruker tid på å komme, og starten er ofte klønete; om den stunden, og om når «Jeg kjeder meg» betyr noe annet, har vi skrevet i «Kjedsomhet er ikke fienden».
Inviterer barnet deg med i leken, så gå inn i historien. Ta den rollen du får, og spør «Og hva skjer nå?». Kommer du på noe, så flett det inn i leken (en blekksprut, et tordenvær) i stedet for å endre handlingen. Som den samme siden fra AAP sier, er det de voksnes nærvær og oppmerksomhet som beriker barn, ikke avanserte elektroniske dingser.
En eske som var et romskip
I Kjedsomhetens portal, en fortelling for barn på 6 til 8 år, gjør Nora en pappeske og noen tusjer om til et romskip en ettermiddag med tordenvær og strømbrudd. Den første streken hennes, rød og skjev, var «ikke mye å skryte av». Eska beveger seg ikke en centimeter, men Nora reiser ut i verdensrommet og ned til havbunnen: «Det var Nora som steg inni, og sånn stiger man best».
Det som er interessant her, er hva hun gjør når nabogutten Thomas dukker opp og kjeder seg han også. Nora forklarer ham ikke reglene: Hun tar ham med på reisen. «Vi skal ned til havbunnen», sier hun. «Det er en blekksprut her. Ta en tusj». Thomas tar hetta av en grønn og klatrer oppi eska, bak henne.
Guiden som følger fortellingen i appen, foreslår et spørsmål til etterpå: «Var romskipet inni eska eller inni Nora?»
Kjedsomhetens portal
En reise uten skjermer
En regnværsettermiddag gjør et tordenvær Nora uten strøm og uten internett. Skjermen hennes slukner på én gang, og for første gang hele ettermiddagen er det ingenting som underholder henne utenfra. Nora går rundt, klager, teller fliser, henger opp ned over sofaen… helt til blikket i et hjørne faller på en gammel pappeske og noen tusjer hun ikke har brukt på evigheter.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen
