Tirsdag, halv sju om kvelden. Du går ut fra svømmingen med barnet ditt, som fortsatt har vått hår, og dere drar rett videre til engelsktimen; mellommåltidet blir spist i bilen. Hjemme venter lekser, bad og kveldsmat, og barnet sovner på sofaen før du er ferdig med godnattfortellingen. Og du lurer på om det er blitt for mye. Eller motsatt: Hvis du kutter ut en aktivitet, kommer barnet da til å henge etter?
Hvor mange er for mange?
Det finnes ikke noe fast tall. En rapport fra 2006 fra Society for Research in Child Development (SRCD), med data fra USA om barn og unge fra 5 til 18 år, fant at de i snitt brukte rundt 5 timer i uka på organiserte aktiviteter, når man regnet med dem som ikke gikk på noen. Bare mellom 3 og 6 % brukte mer enn 20 timer (SRCD, om fritidsaktiviteter).
Den samme rapporten så at de som gikk på en aktivitet, som regel klarte seg bedre enn de som ikke gikk på noen. Dette er tall som viser en sammenheng, og utvalget går helt opp til 18 år, så de sier mer om en tenåring enn om et barn på 5. I det utvalget var de fleste langt fra overbelastet. Men fritiden kan også bli spist opp av andre ting: lekser, kjøring, skjermer. Derfor er det lurt å se på hva hele uka tar fra akkurat ditt barn: søvn, fri lek, stunder uten å gjøre noe og tid med familien.
Og hvis barnet henger etter?
SRCD-rapporten så også på den lille gruppen med mer enn 20 timer: Generelt gikk det ikke dårligere med dem enn med dem som ikke gikk på noen aktivitet, selv om noen tilbrakte mindre tid med foreldrene sine. Og den nevner at fordelene kan slutte å øke når timene blir svært mange. Ingen studie vi kjenner til, ser på noe så finmasket som å gå fra fire aktiviteter til tre hos et barn på 6 år, verken i den ene eller den andre retningen.
Det hjelper å skille mellom aktivitetene som er der av en konkret grunn, og dem som er der for alle tilfellers skyld. Å lære å svømme handler om barnets sikkerhet, og noen aktiviteter dekker timer der du er på jobb: De vurderes ikke på samme måte som engelsktimene som begynte «så barnet ikke skulle henge etter».
Det som går tapt når det ikke er luft igjen
Den amerikanske barnelegeforeningen, American Academy of Pediatrics (AAP), forklarer at tiden barn har til å leke, har gått ned i flere tiår. Blant grunnene nevner den svært strukturerte timeplaner i familien og på skolen, at foreldre i stadig større grad jobber utenfor hjemmet, at det finnes færre trygge steder å leke, og at skjermer brukes mer (AAP, om lekens kraft).
I en liten studie med 70 barn på 6 og 7 år ble barna bedt om å nevne så mange dyr de kunne komme på i løpet av ett minutt, og de måtte selv hoppe til en ny gruppe når de ikke kom på flere i den de holdt på med. De som brukte mer tid på lite strukturerte aktiviteter, gjorde det bedre; jo mer tid som var organisert av voksne (kurs, treninger og også lekser), desto dårligere gikk det. Som lite strukturert regnet de fri lek, lesing, tegning, turer og besøk hos familie og venner, og også skjermtid. Dette er tall som viser en sammenheng: Det kan være at barn som allerede er flinkere til å organisere seg, velger mer fri lek, og det påpeker forfatterne selv (Barker og kolleger, 2014).
Og så er det søvnen. Timetallene AAP stiller seg bak, er 11 til 14 timer i døgnet mellom 1 og 2 år og 10 til 13 mellom 3 og 5 år, dagslur medregnet, og 9 til 12 mellom 6 og 12 år. Å sove for lite over tid fører ofte til irritabilitet og konsentrasjonsvansker (AAP, om hvor mye søvn barn trenger). Hvis aktivitetene tar av søvnen, er det søvnen du bør hente inn igjen først; hos barn under 5 år er det ofte dagsluren som ryker først når timeplanen blir trang.
Tegn på at rytmen ikke passer barnet
Dette er pekepinner, ikke en diagnose:
- Barnet er trøtt eller irritabelt nesten hver dag, eller sovner med en gang det setter seg ned.
- Barnet protesterer før en aktivitet det tidligere likte. Gjelder det bare én, se først på hva som skjer der (et av de andre barna, treneren) før du tenker at det er for mye.
- Barnet har ikke en eneste stund til å leke uten at noen sier hva det skal leke.
- Barnet har vanskeligere for å sovne eller sover mindre enn før. Hos de minste slutter det med dagsluren tidligere enn ventet, eller det sovner i bilen til rare tider.
- Barnet er engstelig for å gjøre feil eller redd for å skuffe deg. I en studie med ungdommer på 13 og 14 år fra velstående familier hadde mistrivselen deres mye mer å gjøre med følelsen av at foreldrene kritiserte dem enn med antallet aktiviteter (Luthar og kolleger, 2006). Det er en studie med tenåringer, men den gir en pekepinn: Hvordan timeplanen oppleves hjemme, kan veie tyngre enn hvor full den er.
Og ett tegn som handler mer om familien enn om barnet: at ettermiddagene er et kappløp, og at mellommåltidet nesten alltid blir spist i bilen.
Slik finner dere barnets rytme
Se på hele uka. Skriv opp alt på et ark, også lekser, kjøring og bursdager. Noen ganger er problemet mindre én bestemt aktivitet enn at det ikke er luft igjen noe sted.
Finn én ettermiddag uten plan, hvis det går. Hvis aktivitetene dekker arbeidstiden din, la i det minste én av de ettermiddagene være lite strukturert: lekeplassen, biblioteket eller en ettermiddag med bestemor, i stedet for enda et kurs. Den stunden trenger ikke fylles med noe (det har vi skrevet om i «Kjedsomhet er ikke fienden»).
Spør barnet med konkrete valg. «Vil du gå på svømming eller til lekeplassen med bestemor på torsdag?» fungerer bedre enn «hvilken vil du slutte med?». Spør mer enn én gang, og ikke når barnet er trøtt: I denne alderen skifter ønskene fra dag til dag.
Det finnes mellomløsninger. Det handler ikke bare om å fortsette eller slutte: Man kan gå fra to dager til én, flytte noe til helgen eller bytte på aktiviteter fra semester til semester. Hvis barnet elsker alle, men kommer hjem utslitt, prøv å kutte dager før du kutter noen aktivitet.
Å slutte er ikke for alltid. Man kan ta en pause en periode og begynne igjen senere, eller fullføre semesteret som allerede er betalt og ikke melde barnet på neste. Hvis barnet protesterer i en vanskelig fase (et nytt nivå, en konkret frustrasjon), kan det være verdt å vente til den går over; har barnet i ukevis ikke hatt glede av aktiviteten en eneste gang, er det noe annet.
Elsker barnet å ha mange aktiviteter og har det bra, trenger du ikke kutte. Noen barn har det fint med et høyt tempo. Hvis barnet koser seg, sover det det trenger og har fri tid igjen, er det ingenting å fikse.
Regn med hele familien. Et lillesøsken som tilbringer ettermiddagene i bilen og på tribunen, lever også med den timeplanen. Og all kjøringen fra den ene aktiviteten til den neste sliter på alle: Din slitenhet teller også.
Når du bør ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen
Hvis du etter noen uker med en lettere timeplan fortsatt ser at barnet er irritabelt eller nedfor nesten hver dag, var det sannsynligvis ikke bare timeplanen. Ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen og med kontaktlæreren eller barnehagen, som ser barnet hver dag: Det er verdt å se på humør, angst eller søvn. Hos barn viser nedstemthet seg ofte mer som irritabilitet enn som tristhet.
Noen ting bør du ta opp uten å vente og se om det går over. At barnet i to uker eller mer har mistet lysten til nesten alt, ikke bare aktivitetene, eller at søvnen eller matlysten har endret seg mye. At barnet snorker eller ser ut til å ta pauser i pusten mens det sover: Det er vanligere enn man skulle tro i denne alderen, ofte på grunn av store mandler eller polypper, og det kan forklare trøttheten på dagtid. Og hyppig vondt i magen eller hodet: La fastlegen eller helsestasjonen se på det først, og fortell om smertene kommer særlig før en bestemt aktivitet eller før barnehagen eller skolen.
Hvis barnet noen gang sier at det vil skade seg selv eller forsvinne, ikke vent: Ta kontakt med lege samme dag.
En kolibri som besøkte alt
I Skilpadden og kolibrien, en fortelling for barn på 5 til 8 år, drar Serena, en skilpadde, og Rayo, en kolibri, sammen på blomsterfesten. Rayo flyr fra blomst til blomst hele dagen, leker med andre kolibrier og stopper ikke lenge ved noen av dem, for det er alltid en blomst som skinner enda mer litt lenger borte. Serena blir værende ved en solsikke, spør hva den heter og hører på historien dens.
Noen dager senere, når Serena spør om han fortsatt har kontakt med noen av blomstene, husker Rayo nesten ingenting fra festen: «Jeg så mange blomster», innrømmer han. «Men jeg kjenner ikke en eneste». Han hadde besøkt hundre blomster på én eneste dag og hadde ikke en eneste ny venn.
Fortellingen gjør ikke farten til en feil. På slutten er Rayo fortsatt rask og elsker å utforske, «det hører til den han er», men nå vet han også hvordan man stopper opp. Med timeplanen til et barn er det noe lignende man ser etter: at barnet får beholde det det liker, og har tid igjen til å glede seg over det.
Guiden som følger fortellingen i appen, foreslår et spørsmål som også kan hjelpe når du skal se over uka: «Hva liker du best: å prøve mange nye spill eller å leke lenge med favorittspillet ditt? Hvorfor?» Svaret gir deg en pekepinn på om barnet ditt er mest som Rayo eller mest som Serena, og begge deler er helt i orden.
Skilpadden og kolibrien
Én fest, to måter å oppleve den på
Serena skilpadden og Rayo kolibrien er gode venner som drar sammen til De gylne blomstenes fest. Mens Rayo prøver å rekke å se alt i et forrykende tempo, bruker Serena hele tiden sin på å bli kjent med én eneste blomst på ordentlig: Pistilo solsikken. Noen dager senere, når Serena drar for å besøke sin nye venn, skjønner Rayo at han nok så mange blomster, men ikke husker en eneste tydelig og ikke fikk en eneste ny venn. Denne fortellingen lærer barna om forskjellen mellom kvantitet og kvalitet, mellom overflatiske opplevelser og dype bånd, og om hvordan man bevisst velger hva man retter oppmerksomheten mot.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen
