Lørdag morgen. Datteren din har sett tegnefilm på nettbrettet siden hun våknet, du svarer på en melding fra jobben, «bare et øyeblikk», og tv-en står fortsatt på i bakgrunnen fordi ingen har husket å skru den av. Ingen har gjort noe galt. Men når du ser opp, er klokka elleve, og dere har ikke snakket om noe som helst hele formiddagen.
Spørsmålet vi gjerne stiller oss, er hvor lenge et barn kan sitte foran en skjerm. Med små barn teller det nesten like mye hva som er på skjermen, hva den brukes til, hvem barnet ser sammen med, og hva den tar plassen til. Og i det regnestykket hører også de voksnes mobiler med.
Hvor lenge, ifølge retningslinjene (som ikke er enige)
For barn under 2 år anbefaler Verdens helseorganisasjon (WHO) ingen skjermtid i det hele tatt. Mellom 2 og 4 år sier WHO at tiden barnet sitter i ro foran en skjerm, ikke bør være mer enn én time om dagen, og at jo mindre, jo bedre (WHO om retningslinjene for barn under 5 år). Den amerikanske barnelegeforeningen (American Academy of Pediatrics, AAP) ber i uttalelsen sin fra 2016, som er den som gir tall, om at man unngår skjermer før 18 måneder, bortsett fra videosamtaler med familien. Mellom 18 og 24 måneder: hvis man begynner med skjerm, innhold av god kvalitet og alltid sammen med en voksen. Og mellom 2 og 5 år: maks én time om dagen med programmer av god kvalitet, som barnet ser sammen med en voksen.
Den spanske barnelegeforeningen (Asociación Española de Pediatría, AEP) går lenger. Siden 2024 anbefaler den å unngå skjermer til barnet er 6 år, fordi den mener at det ikke finnes noen trygg skjermtid, og å bruke dem bare til korte videosamtaler med familien (AEP, Plan Digital Familiar).
Alle peker i samme retning: mindre tid i ro foran en skjerm, og mer lek, søvn og stunder med lesing og fortellinger sammen med en voksen. I de fleste hjem finnes det skjermer, og det som følger, hjelper på at de tar mindre plass, og at dere bruker dem bedre når de først er på.
Det som teller i tillegg til minuttene
AAP foreslår i tillegg å se på fem ting (AAP om skjermbruk fra 2 til 4 år).
Hvordan barnet ditt er. Noen barn har kjempevanskelig for å legge fra seg skjermen, mens andre slipper den uten problemer. Å vite hvordan ditt barn reagerer, hjelper deg å sette grenser som passer akkurat for det.
Hva barnet ser på. Programmer laget for alderen, og minst mulig videoer med reklame. Ser barnet videoer på nettet, kan du lage en liste med dem du synes er greie, og skru av automatisk avspilling, så det ikke er algoritmen som bestemmer den neste.
Hva barnet bruker den til. Å sette på noe så du kan dusje eller lage middag, er ikke noe nederlag: det hjelper å bestemme på forhånd hva barnet skal se, og at det har en tydelig slutt. Det AAP fraråder, er å gi barnet skjermen hver gang det er sint eller kjeder seg, for da går det glipp av sjanser til å lære å roe seg ned på andre måter.
Hva den tar plassen til. Det viktigste å følge med på, er om den spiser av tiden til søvn, lek, samtaler eller måltider: barnet som bare spiser med tegnefilm foran seg, er en scene mange familier kjenner igjen.
Om dere snakker om det barnet ser. Å se noe sammen og snakke om det etterpå hjelper barnet å forstå det. Med barn på 4 eller 5 år: «Hvorfor tror du kaninen var lei seg?»; med barn på 2 eller 3 år kan du sette ord på det: «Se, kaninen gråter. Den er lei seg».
De voksnes skjermer
I en studie som fulgte 183 foreldrepar med barn fra 0 til 5 år i seks måneder, gikk sammenhengen begge veier: foreldre som var stresset av et barn som var mer krevende, søkte oftere tilflukt i mobilen og andre skjermer, og flere avbrytelser på grunn av teknologi hang sammen med flere atferdsproblemer måneder senere. Opplysningene kom fra foreldrene selv (McDaniel og Radesky, 2018).
Tv-en i bakgrunnen teller også. I et forsøk i et laboratorium med 51 barn fra 1 til 3 år som lekte med en av foreldrene sine, snakket foreldrene mindre med barna når en tv sto på med et program for voksne, og samspillet var av dårligere kvalitet (Kirkorian og kolleger, 2009).
Å fortelle noe til noen som ser på deg, kjennes annerledes enn å fortelle det til noen som ser på mobilen. AAP foreslår å lage en skjermplan for hele familien, foreldrene inkludert (AAP, råd for den digitale tiden). Og når du må bruke mobilen foran barnet ditt, kan det å si hva du holder på med («Jeg svarer bestemor nå»), hjelpe barnet å forstå hvorfor du ikke ser på det.
Hvor du kan begynne
Du trenger ikke endre alt på én gang. Begynn med én ting, den som gir minst bråk.
Skru av tv-en som ingen ser på. Det er det enkleste, og det som gir minst protester.
Nettbrettet om morgenen, utenfor rekkevidde. Sett en kurv med bøker eller leker ved senga, lett å nå. Det er normalt at barnet protesterer de første dagene.
Jobben på mobilen, til faste tider. Må du være tilgjengelig, kan du sjekke den på avtalte tidspunkter eller gå ut av rommet for å svare.
Ideer til hverdagen
Skjermfrie stunder og steder. AAP foreslår måltidene og leggetiden, for alle, og «Ikke forstyrr»-modus på de voksnes mobiler. På barnets soverom verken tv eller nettbrett; og mobilen din lader du om mulig et annet sted.
Ikke fri tilgang, og ikke når som helst. AAP råder til ikke å gi barnet fri tilgang til nettbrett eller mobil. Små barn har godt av rutiner: har skjermen sin faste tid («mens jeg dusjer», «etter middagsluren»), blir det mindre krangling.
Si fra før du skrur av. «Når denne episoden er ferdig, skrur vi av». AAP foreslår å bruke tidtakeren på selve enheten; still den så den ringer når episoden er slutt, og ikke midt i.
Sett deg sammen med barnet når du kan. Det AAP anbefaler, er å se sammen; når det ikke lar seg gjøre, ikke la det gå for lang tid før du setter deg ved siden av en stund.
Med søsken i ulik alder ser lillesøsken det samme som storesøsken: når de er sammen, velg med tanke på den minste.
Gi plass til kjedsomheten. En stund uten noe å gjøre trenger ikke alltid fylles med en skjerm. Mens du lager mat, kan barnet ha sin egen kasse med ting på kjøkkenet eller hjelpe deg å vaske noe. Dette skrev vi om i «Kjedsomhet er ikke fienden».
Verken belønning eller straff. Hvis skjermen er noe barnet vinner eller mister etter hvordan det oppfører seg, blir den viktigere, og det blir mer krangling om den. Vil du belønne, er noe annet bedre: å få velge godnattfortellingen eller litt mer lek med deg.
Når du bør ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen
Ifølge AAP er det to tegn hos små barn på at bruken er i ferd med å bli et problem: stadige krangler om skjermene, og at barnet mister interessen for andre ting (AAP, råd for den digitale tiden). Det er også lurt å ta det opp hvis skjermene tar tid fra søvn eller bevegelse, eller hvis barnet bare spiser med tegnefilm foran seg. Da holder det å nevne det på neste kontroll på helsestasjonen; er det lenge til, kan du be om en time eller snakke med helsesykepleieren.
Når det gjelder språk og samspill med andre, skal du ikke vente. Ta kontakt med fastlegen eller helsestasjonen med en gang hvis barnet ikke sier noen ord rundt 16-18 måneder, hvis det ikke setter sammen to ord når det er 2 år, hvis det ikke reagerer på navnet sitt, hvis det ikke peker for å vise deg noe eller ikke ser bort på deg for å dele noe det ser, eller hvis det mister ord, gester eller måter å forholde seg til andre på som det allerede hadde. Og ikke skyld det uten videre på skjermene: du kan godt redusere dem samtidig, men ikke vent og se om det blir bedre før du tar kontakt.
En fortelling med et bilde på slutten
I Den Lille Fjellutforskeren, en fortelling for barn fra 4 til 7 år, drar Daniel, en liten hund fra byen, til fjells med musikk i hodetelefonene og blikket på skjermen, og han ser ingenting av veien (hele fortellingen går vi gjennom i «Mindfulness for barn»). To detaljer passer godt til dette temaet. Den første er at Daniel ikke er alene: den voksne som følger med ham på veien, ser på gps-en hele veien opp. Den andre er at mobilen ikke forsvinner fra fortellingen: til slutt tar Daniel den fram for å ta et bilde av en blomst, etter at han først har sett på den.
En fortelling på en skjerm er også en skjerm: bruker dere den, er det best å gjøre det sammen og snakke om den. En idé til etterpå: neste gang dere er ute, kan barnet be om å få låne mobilen din for å ta et bilde av noe, men først når barnet har sett på det en god stund.
Den Lille Fjellutforskeren
Eventyr på de høyeste toppene
Daniel er en ung liten hund som reiser fra byen til fjellbygda der kusinen Nina bor. På veien dit er han helt oppslukt av hodetelefonene og alle forstyrrelsene, og går derfor helt glipp av skjønnheten langs veien: fosser, dyr og hundre år gamle trær. Da han kommer fram, merker Nina at fetteren hennes ikke egentlig var til stede. Nina foreslår en utfordring til hjemreisen: legg vekk forstyrrelsene og bruk et annet kart, et kart laget av ting du kan lete etter med sansene. Daniel sier ja, og oppdager at den samme veien, gått med nærvær og oppmerksomhet, blir et helt fantastisk eventyr. Han lærer at man først må være til stede, og deretter, om man vil, kan fange øyeblikket.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen
