Du har det travelt på vei til barnehagen, og barnet ditt bråstopper på fortauet: en snegle er på vei over. Barnet setter seg på huk, følger sneglen med blikket uten å røre den og vil se hvor den skal. Du tar barnet i hånda og drar litt, for dere er sent ute. Samme kveld dukker det opp en reklame for en app på mobilen din: «Mindfulness for barn, fem minutter om dagen».
Og det reklamen lover å lære barnet, ligner mye på det barnet gjorde foran sneglen. I denne alderen betyr det mindre å lære en teknikk enn å la den oppmerksomheten vare litt når den dukker opp. Og en gang iblant å lete etter den sammen.
Hva oppmerksomt nærvær er med et lite barn
Definisjonen som brukes i studiene, handler om å rette oppmerksomheten, med hensikt, mot det som skjer akkurat nå, med nysgjerrighet og uten å dømme det.
Med et barn på fire eller fem år trenger ikke dette å ligne en meditasjonstime. Det kan være å se på en snegle til dere ser hvor den skal, kjenne om badevannet er lunkent eller varmt, eller telle hvor mange forskjellige fugler dere hører fra en benk i parken.
Hva studiene sier – og det er mindre enn reklamen lover
Den største analysen vi kjenner til, samler 66 forsøk med over 20 000 barn og unge. Sammenlignet med å ikke gjøre noe reduserte programmene for oppmerksomt nærvær angst og stress litt, og de bedret oppmerksomheten og atferden noe. Sammenlignet med en annen aktivitet holdt den lille bedringen i angst og stress seg, men bedringen i oppmerksomhet og atferd forsvant. Og der det ble målt på nytt en tid etterpå, så man ikke at effektene varte. Forfatterne skriver selv at begeistringen trolig har løpt foran forskningen (Dunning og kolleger, 2022). Det er programmer med ledede økter, så de gir en pekepinn, men lar seg ikke overføre rett til en stund hjemme med et barn på fire år.
På nettsiden sin for familier publiserer den amerikanske barnelegeforeningen (American Academy of Pediatrics, AAP) en artikkel som oppfordrer til å dele slike stunder med barna, og for førskolebarn snakker den om noen få minutter om dagen. Artikkelen erkjenner også at noen barn har vanskelig for å være i ro, og foreslår å begynne med noe som innebærer bevegelse (AAP om meditasjonspauser for barn).
Og appen fra reklamen? For et barn i denne alderen trengs den ikke. Minuttene den lover, stemmer med de korte stundene som ofte foreslås; det den overselger, er ideen om at det finnes en teknikk å lære, og alt nedenfor kan gjøres uten skjerm.
Slik øver dere uten at det blir undervisning
Dette er enkle ideer, uten noen studie i ryggen.
Gå i barnets tempo av og til. Det trenger ikke være på vei til barnehagen, og ikke hver dag. Det holder med en tur der dere ikke skal rekke noe, og der barnet selv bestemmer når det vil stoppe. Du stopper også og ser på det barnet ser på. Hvis du sier noe, la det være å kommentere det barnet ser, uten å styre, slik vi skrev i «Barnet mitt lærer ved å gjøre». Med søsken kan hver av dem velge et stopp.
Gjør det til en letelek. Bli enige om hva dere skal lete etter før dere begynner: noe som lager lyd, noe som lukter, noe som er ru og noe som beveger seg sakte. Det fungerer i parken, og det fungerer hjemme, for kjøkkenet lukter og regnet trommer på vinduet. Med søsken kan dere ta det på omgang.
Pust med noe dere kan se. Dere ligger på gulvet, med et kosedyr på barnets mage som hever og senker seg når barnet puster. Eller blås sakte på en papirvindmølle. Et par minutter, og så er det ferdig, før barnet går lei.
Om kvelden, i senga. Mange barn i denne alderen har vanskelig for å gire ned før de skal sove. Med dempet lys kan dere gjenta det med kosedyret, eller lytte sammen til lydene i det mørke huset: en bil som kjører forbi, vann som renner i et rør. Artikkelen fra AAP foreslår nettopp å bygge pusten inn i leggerutinen. Det kan hjelpe med å runde av dagen, men det er ingen sovepille.
Sett ord på kroppen. «Er hendene dine kalde eller varme?», «Hvordan kjennes beina etter at du har løpt?». Å kjenne etter i kroppen og å kunne si hva man føler, henger sammen; det siste skrev vi om i «Slik lærer barn å si hva de føler». Hvis barnet allerede klager ofte over vondt i magen, er det bedre å spørre om hendene eller føttene, så oppmerksomheten ikke havner enda mer på smerten.
Ikke midt i et raserianfall. «Trekk pusten dypt» midt i en krise kommer som regel for sent. Da hjelper det mer at du er der ved siden av, så rolig du klarer, slik vi skrev i «5 samreguleringsteknikker». Pusten øver dere på i de gode stundene.
Ikke gjør det til en straff eller en måte å få barnet stille på. Sent på dagen er det fristende å si «pust» for at barnet endelig skal roe seg. Hvis «nå skal vi puste» ender med å bety «sitt stille», slutter det å være en fin stund.
Vil ikke barnet, får det bli en annen dag. Noen barn synes det er ubehagelig å være i ro eller å være stille. Det går an å gjøre det mens dere går, og det går også an å la det være.
Når du bør søke hjelp
At et barn på fire år har vanskelig for å roe seg om kvelden eller sitte stille, er helt vanlig. Det er lurt å ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen hvis barnet i ukevis har veldig vanskelig for å skilles fra deg, nekter å gå i barnehagen, begynner å tisse på seg igjen etter å ha blitt bleiefri, slutter å snakke utenfor hjemmet eller har redsler som hindrer det i å gjøre ting det gjorde før. Også hvis barnet ikke klarer å konsentrere seg eller være i ro, og det skaper problemer hjemme og i barnehagen: disse lekene er ingen behandling for det.
Hyppig vondt i magen eller hodet bør fastlegen se på først, og uten å vente hvis smertene vekker barnet om natta eller kommer sammen med oppkast, feber eller vekttap. Og viser det seg å være angst, finnes det behandling også i denne alderen, og arbeidet gjøres som regel først og fremst sammen med foreldrene.
En fortelling for å gå den samme veien to ganger
I Den Lille Fjellutforskeren, en fortelling for barn fra 4 til 7 år, er rollene byttet om sammenlignet med sneglescenen: her er det barnet som ikke følger med, og det er kusinen som lærer ham å se. Daniel er en liten hund fra byen som drar til fjells for å besøke kusinen Nina. Hele veien har han musikk i ørene og blikket på skjermen, og han går glipp av fossen, dyrene langs veien og et veldig gammelt tre. Når han kommer fram, spør Nina ham om alt dette, og han husker ingenting.
Nina kjefter ikke på ham. Hun foreslår at han går veien tilbake på en annen måte, med mobilen og musikken lagt bort og et annet kart, laget av ting å kjenne. På hjemturen går Daniel sakte. Denne gangen ser han fossen, han blir stående stille og se på dyrene, og han finner en liten blomst som lukter honning. Og først etter at han har sett på den, tar han fram mobilen for å ta et bilde av den. I brevet han skriver til Nina når han kommer hjem, står det: «Fjellet har alltid vært der, men ikke jeg.»
Liker dere fortellingen, kan dere lage deres eget kart dagen etter: et øye, et øre, en nese og en hånd tegnet på et ark, og så gå ut og lete etter noe til hver av dem.
Den Lille Fjellutforskeren
Eventyr på de høyeste toppene
Daniel er en ung liten hund som reiser fra byen til fjellbygda der kusinen Nina bor. På veien dit er han helt oppslukt av hodetelefonene og alle forstyrrelsene, og går derfor helt glipp av skjønnheten langs veien: fosser, dyr og hundre år gamle trær. Da han kommer fram, merker Nina at fetteren hennes ikke egentlig var til stede. Nina foreslår en utfordring til hjemreisen: legg vekk forstyrrelsene og bruk et annet kart, et kart laget av ting du kan lete etter med sansene. Daniel sier ja, og oppdager at den samme veien, gått med nærvær og oppmerksomhet, blir et helt fantastisk eventyr. Han lærer at man først må være til stede, og deretter, om man vil, kan fange øyeblikket.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen
