Barnet mitt tror på alt: slik lærer du det å tenke selv

Niña de unos siete años mirando una hoja con una lupa en el jardín, mientras su padre se inclina para mirarla con ella, fotografía natural

Datteren din på fem år kommer hjem fra lekeplassen, overbevist om at hvis man svelger en tyggis, blir den sittende fast i magen i sju år. Det har et eldre barn fortalt henne. Forrige uke var det at noen joggesko fra en video gjør at man løper fortere. Og du lurer på hvordan du lærer henne å ikke tro på alt, uten at hun ender opp med å ikke tro på noe.

Hvorfor de tror på alt

Når barn er 3 år, er det helt som forventet at de tror på det de får høre. I et eksperiment sa en forsker til barn på den alderen hvilken kopp et klistremerke lå under, og hun sa alltid feil kopp. Mer enn halvparten (9 av 16) fant ikke klistremerket en eneste gang på åtte forsøk, enda en annen voksen midt i leken sa til dem: «For en luring hun er, ikke sant?» Men når forskeren markerte feil kopp med en pil i stedet for å si det, lærte barna fort å lete under den andre (Jaswal og kolleger, 2010).

Forfatterne ser på dette som noe nyttig snarere enn som en feil: Nesten alt vi forteller dem, er sant, og å sjekke alt ville vært umulig. Med alderen blir de mindre godtroende. Målet er heller ikke at de skal mistro alt: Ifølge en forskningsgjennomgang har barn som forventer at alle sier sannheten, og barn som nesten ikke stoler på noen, større risiko for tilpasningsvansker og for å havne utenfor gruppen. Det man ønsker, er at de lærer når det er lurt å tvile (Mills, 2013).

Hva de allerede kan, og under hvilke forhold

Noe får de til, men under bestemte forhold. I laboratoriet skiller barn på 3 til 5 år mellom gode grunner til å tro noe (å ha sett det, å ha fått det fortalt av noen som vet, å ha tenkt seg fram til det) og dårlige grunner (å gjette, å late som eller å ønske at det er sånn), og barn på 3 og 4 år lærer helst av den som tidligere har gitt gode grunner (Koenig, 2012). Forskjellen fra forsøket med klistremerkene er at de her kan sammenligne to personer. Når barn er 3 år og det bare er én voksen som snakker veldig selvsikkert, er det som regel det den voksne sier, som vinner.

I en annen studie gjemte en voksen en leke mens barna så på, og sa etterpå at den var et annet sted. Barna på 4 og 5 år lette der de hadde sett den bli gjemt; de fleste av barna på 3 år gjorde som den voksne sa. Forskjellen fra klistremerkene er at de her hadde sett det med egne øyne, og det holdt at den voksne tok feil én gang, så begynte også barna på 3 år å stole på det de hadde sett (Ma og Ganea, 2010). Det var innenfor én og samme økt, ikke en varig endring, men det viser hvor mye erfaringen veier.

Å skjønne at noen sier noe fordi det lønner seg for vedkommende selv, kommer senere. I en liten studie var barn på rundt 8 år mer skeptiske til den som påsto noe som var til egen fordel; barna på 6 år gjorde det motsatte: De trodde mer på det (Mills og Keil, 2005). Med reklame er det noe lignende: Når de er 3 eller 4 år, aner de allerede at noen vil selge dem noe, men å forstå hvordan reklamen prøver å overtale dem, kommer rundt 6 til 8 år, og selv da bruker de det ikke alltid når de har reklamen foran seg (ifølge den samme gjennomgangen til Mills).

Slik hjelper du barnet å tenke selv

Jente på rundt fem år som setter en liten trebåt i en bolle med vann for å se om den flyter, mens faren hennes ser på, naturlig fotografi

Spør: «Og hvordan vet han det?» Har noen fortalt barnet noe, så spør om den personen: «Og hvordan vet Markus det? Har han sett det, har noen fortalt ham det, eller tenker han seg det bare?» Å bedømme grunnene til en annen er akkurat det barn mellom 3 og 5 år allerede får godt til i studiene. Spør du barnet om hva det selv tror, så ikke bli overrasket om det blir litt forvirret: I den alderen er det vanskelig for dem å huske om de så noe eller fikk det fortalt (Robinson og Whitcombe, 2003). Ingen har målt om det å spørre om dette hjemme gjør dem mer kritiske, men det er en enkel måte å øve på det.

Sjekk det sammen, eller finn noen som vet det. «Skal vi se etter?» fungerer for mye: om noe flyter eller synker, om planten vokser mer i sola. Andre ting kan man ikke se etter, som det med tyggisen. Da er spørsmålet: «Hvem ville egentlig visst det?» Barn på 3 og 4 år lærer allerede heller av den som vet, enn av den som ikke vet (Koenig og Harris, 2005), og å slå det opp sammen i en bok eller spørre på helsestasjonen er å øve på nettopp det. Om å lære ved å prøve seg fram skriver vi i «Barnet mitt lærer ved å gjøre».

En video er noen som forteller barnet noe. Selv om barnet ser det på en skjerm, har det ikke sjekket det, så det samme spørsmålet gjelder: «Og hvordan vet den fyren det?» Å se ansiktet overbeviser mer enn å høre stemmen: I den samme studien med klistremerkene lot barn på 3 år seg lure oftere når de så forskeren på video, enn når de bare hørte henne. Det med om han får betalt for å vise fram leken, sier du høyt når barnet er 5 år («Kanskje han får betalt for å vise den fram»); å skjønne det på egen hånd kommer senere. Og selv når de er eldre, kjenner de ifølge den amerikanske barnelegeforeningen (AAP) ofte igjen en reklame og står likevel ikke imot når den kommer fra noen de følger, eller sammen med noe de liker å se på (Radesky og kolleger, 2020).

Tenk sammen over hva reklamen er ute etter. AAP foreslår at når barn ber om noe bestemt, tenker dere sammen over hva som fikk dem til å ønske seg det. AAP ber også om at reklame rettet mot barn under 7 år blir forbudt: Det kan ikke være opp til barna alene å forsvare seg (AAP, om digital reklame rettet mot barn). Rundt 7 eller 8 år, når de begynner å skjønne det selv, hjelper det å spørre: «Hvem tjener på at du tror på det?» Før det kan du begynne å så frøet, uten å forvente at de tar poenget.

Svar på hvorfor-spørsmålene. I opptak av samtaler hjemme var det mer sannsynlig at barna gjentok spørsmålet eller kom med en egen forklaring når de ikke fikk noen forklaring. Når de fikk en, slo de seg som regel til ro (Frazier og kolleger, 2009). De spør for å forstå. En kort forklaring er nok, og «Det vet jeg ikke, skal vi slå det opp?» er også et godt svar.

Si fra når du ikke vet sikkert. Allerede når de er 3 år, lærer de av og til mindre av den som sier «jeg tror …», enn av den som sier «jeg vet …», så litt merker de forskjellen. Baksiden er at selvsikkerhet overbeviser, og den som høres veldig sikker ut, vet ikke alltid mer. Å høre deg si det («Jeg tror det er sånn, men jeg vet det ikke sikkert») gir barnet eksempler på at det finnes grader mellom å vite noe og å gjette.

Å tvile er ikke å være respektløs. Tar barnet deg i en feil eller spør hvorfor noe er som det er, så forteller et «Godt spørsmål, la oss se» barnet at hjemme hos dere er det lov å spørre. Noe annet er å bruke «hvorfor?» for å slippe å dusje. Da gir du den korte begrunnelsen én gang («Fordi du ble svett på lekeplassen»), og regelen blir stående: Å spørre er lov; å forhandle hver kveld er det ikke.

En begrensning det er verdt å være klar over: At barnet i en lek skiller mellom det det ser og det det får høre, betyr ikke at det vil merke når noen lurer det med vilje. Å avsløre en løgn, eller hva noen er ute etter, er vanskelig for barn helt til de er 6 eller 7 år, og selv etter det svikter det. Mills' gjennomgang advarer om at det å overvurdere denne evnen kan sette barna i fare. Så når det gjelder sikkerheten til barnet (hvem det blir med, hva det ser på en skjerm), er det du som bestemmer. Det du ber barnet om, er enklere: å si fra til deg hvis noe en voksen sier, ikke stemmer. Å ikke la seg rive med av det alle andre gjør, er et annet tema, og det tar vi opp i «Når alle andre gjør det».

En geitekilling som gikk nærmere for å se

I Bearbeiding av Keiserens nye klær, en fortelling for barn på 6 til 8 år, selger to skjærer Keiseren et stoff som ifølge dem bare de riktig kloke kan se. Den dagen opptoget går, klapper hele torget for den nye kappen. Brita, en geitekilling, hopper opp på den lave muren rundt fontenen og ser Keiseren i undertrøye og underbukse.

Hun tror ikke at det er hun som er dum. Hun tenker at det kanskje er noe hun ikke får med seg. Så hun går nærmere, beveger klauven der kappen skulle vært, og kommer ikke borti noen ting. Hun sier det høyt: «Det er jo ingenting der!» En herre på fremste rekke forklarer henne med stor tålmodighet at stoffet er så lett at det er som om han ikke hadde noe på seg, og alle gir ham rett. Brita krangler ikke. Hun stoler på det hun har sett, og også på det hun ser på himmelen: Det kommer regnskyer. Mens skjærene selger usynlige kapper for ekte penger (der har du «hvem tjener på det?»), tar hun fram en ekte paraply.

Guiden som følger fortellingen i appen, foreslår et spørsmål til etterpå: «Hva kan man gjøre når en voksen forklarer noe med stor selvsikkerhet, og det fortsatt ikke stemmer for deg?»

Bearbeiding av Keiserens nye klær

Bearbeiding av Keiserens nye klær

Har du sett det selv?

Keiseren i dette riket er en forfengelig påfugl som en vakker dag går i opptog med en kappe som ikke finnes. Foran ham går en herold og kunngjør at bare de riktig kloke kan se den, og hele torget klapper for farger som ingen egentlig ser. I folkemengden står en liten geitekilling, Brita, som ikke får plass i fremste rekke. Hun kommer seg opp på den lave muren rundt fontenen og ser. Det hun ser derfra, stemmer ikke med det alle de andre sier, så hun går ned for å sjekke det på nært hold. 💡 En morsom detalj: denne fortellingen er mest kjent i versjonen som dansken Hans Christian Andersen skrev i 1837, men den ble fortalt allerede fem hundre år tidligere, og på spansk: den står i El Conde Lucanor, boka som don Juan Manuel gjorde ferdig i 1335. Det som derimot er Andersens idé, er å la en liten en si høyt det hele torget tier om. Her er det Brita som har den rollen, hun som ikke engang hadde klart å få en plass der hun kunne se ordentlig.

Les dette barneeventyret i Semillita-appen
Del