Dere sitter i bilen, og datteren din spør hvorfor månen følger etter dere. Du sier til henne at den er veldig langt unna. «Og hvorfor er den langt unna?» Fordi den er på himmelen. «Og hvorfor er den på himmelen?» Den femte gangen svarer du «bare fordi», og hun begynner på nytt: «Men hvorfor følger den etter oss?»
Først en trøst: I en studie med tusenvis av innspilte spørsmål fra seks barn på 2 til 4 år ga de voksne en forklaring i litt over en tredjedel av tilfellene (Frazier og kolleger, 2009). Ingen svarer godt på hvert eneste «hvorfor», og det trenger du heller ikke.
Hva barnet er ute etter med alle disse «hvorfor»
Ofte en forklaring. I disse opptakene var det etter en forklaring mer sannsynlig at barnet ga seg fornøyd, eller at det fulgte opp med et nytt spørsmål om det den voksne hadde sagt. Etter et svar som ikke forklarte noe, var det mer sannsynlig at barnet gjentok det samme spørsmålet eller kom med sin egen forklaring. Det skjedde allerede i 2-årsalderen.
Så legg merke til hva slags «hvorfor» som kommer etterpå. Hvis barnet spør om det du nettopp sa («og hvorfor er den langt unna?»), har svaret ditt vært til hjelp, og barnet vil vite mer. Gjentar barnet det samme spørsmålet eller begynner forfra, slik som etter «bare fordi», har du sannsynligvis ikke forklart noe. Og noen ganger spør barnet for moro skyld, eller for å være litt lenger sammen med deg, og det er også greit.
Det finnes et annet «hvorfor» som ikke handler om nysgjerrighet: «Hvorfor må jeg legge meg?» Da holder det med en kort grunn («fordi det er barnehage i morgen, og kroppen trenger søvn») og å stå fast på det du har sagt. Du trenger ikke vinne diskusjonen.
Slik svarer du uten å gå tom for krefter

Én eller to setninger med innhold er nok. Med månen: «Den følger ikke etter oss. Den er så langt, langt borte at selv om bilen kjører et godt stykke, flytter den seg nesten ikke i vinduet. Trærne er like ved og forsvinner bak oss med en gang. Det gjør ikke månen, og derfor ser det ut som den blir med oss.» I et eksperiment der en forsker forklarte overraskende ting ved noen leker for 69 barn på 4 og 5 år, var en kort forklaring allerede nok: Barna spurte sjeldnere om det samme og husket forklaringen en stund etterpå, noe som nesten ikke skjedde med svar som ikke forklarte noe. Med litt flere detaljer ble de noe mer fornøyde. Å legge til enda mer ga ikke noe ekstra (Frazier og kolleger, 2016).
«Bare fordi» forklarer ingenting. Ikke «sånn er det bare» heller. I opptak gjort hjemme hos 37 barn mellom fire og et halvt og fem år fortsatte barna å spørre mye mer når den voksne ikke ga dem noen forklaring i det hele tatt, enn når de fikk en (Kurkul og Corriveau, 2018). Og i et eksperiment ville 5-åringene heller lære av den som ga ordentlige forklaringer, enn av den som ga svar som gikk i ring (Corriveau og Kurkul, 2014).
Hvis du ikke vet, si det, og spør hva barnet tror. «Jeg vet ikke. Hva tror du?» I studien med opptakene hjemme skjedde dette få ganger, men i en tredjedel av dem kastet barnet seg ut i sin egen forklaring. Etterpå kan dere sjekke den sammen, slik vi forteller om i «Barnet mitt tror på alt».
Du trenger ikke svare på alle. Er du utslitt, kan du spare ett av dem til senere: «Det er et kjempegodt spørsmål, men akkurat nå har jeg ikke hode til det. Jeg tar vare på det til middagen.» Og ved middagen tar du det opp selv. Hvis du aldri kommer tilbake til det, er det logisk at barnet etter hvert oppfatter «senere» som et nei.
Før du svarer på noe ømtålig, spør hva barnet vet. Noen ganger er spørsmålet mindre enn det ser ut til. Barnelegene i Den amerikanske barnelegeforeningen (AAP) gir dette rådet ved spørsmål om kroppen: først finne ut hva barnet vet, og hva det vil vite.
De vanskelige spørsmålene
Døden. AAP har en veiledning for når noen som står barnet nær, dør. Der ber de om enkle og ærlige forklaringer: at personen er død, at kroppen har sluttet å virke, at det ikke gjør vondt lenger, og at personen ikke kommer tilbake. De ber også om at du forklarer årsaken med enkle ord, så barnet ikke tror at det skjedde på grunn av noe det selv gjorde, sa eller tenkte. Unngå «har sovnet inn» eller «har reist bort»: Et lite barn tar det bokstavelig og kan bli redd for å sovne, eller for å reise bort og ikke komme tilbake. Før barnet fyller 5 år, tror det lett at døden er noe midlertidig, så ikke bli overrasket om det spør igjen og igjen når personen kommer tilbake. Hvis barnet spør om du også kommer til å dø, foreslår AAP at du sier omtrent dette: «Jeg er frisk, og jeg tar vare på meg selv for å holde meg frisk. Jeg håper å være sammen med deg veldig, veldig lenge, men som alt som lever, kommer jeg til å dø en dag. Hvis du noen gang blir redd for det, snakker vi om det.» Det med at du er frisk, sier du bare hvis det er sant (AAP, om hvordan barn forstår døden). Hvis barnet allerede har spurt og du gikk helt i stå, kan du ta det opp selv en annen dag. Som AAP selv minner om, er det viktigere å lytte til barnet enn å finne de perfekte ordene.
Kroppen og hvor babyer kommer fra. Korte og ærlige svar, med de riktige navnene på kroppsdelene, og uten å le selv om spørsmålet er morsomt. Et eksempel fra oss for 3- eller 4-åringer: «Babyer vokser inne i kroppen til mammaen sin, på et eget sted som heter livmoren. Det er ikke magesekken, der maten havner.» Følger barnet opp («og hvor kommer den ut?»), svarer du på samme måte, kort og med de riktige navnene: «Når babyen er klar, kommer den ut gjennom skjeden. Noen ganger tar legene den ut gjennom et snitt i magen.» Når dere er ferdige, foreslår AAP at du spør «svarte det på spørsmålet ditt?», og at du er klar til å ta det igjen en annen dag. Hvis et tema gjør deg ukomfortabel, kan du også si det ærlig (AAP, om å snakke med barn om sex). Hvordan du snakker med barnet om kroppen og egne grenser, tar vi opp i «Slik snakker du med barnet om kroppen, hemmeligheter og grenser».
«Hvorfor er den mannen sånn?» I kassakøen på butikken, høyt og tydelig. Det er normalt i denne alderen å legge merke til forskjeller. Det eneste rådet fra AAP som vi har funnet, gjelder hudfarge: til førskolebarn et enkelt og positivt svar («så fint at vi alle er så forskjellige!»), og til og med at dere sammenligner armene deres (AAP, om å snakke om rasemessige forskjeller). Er det hvorfor barnet spør om, kan du legge til en opplysning (den delen er vår egen): «Alle har noe i huden som heter melanin, og det gir huden farge. Noen har mer, og andre har mindre.» For andre forskjeller, som en rullestol eller et arr, har vi ikke funnet noe råd fra AAP. Det som følger, er sunn fornuft: ikke hysje på barnet som om det hadde sagt noe galt, gi det en kort og konkret opplysning der og da («han bruker rullestol fordi han ikke kan gå, eller fordi det er veldig vanskelig for ham») og spare den lange samtalen til senere.
Fortellingen: en robot som visste alt
I Den nysgjerrige roboten, en fortelling for barn på 4 til 7 år, er Chip en robot som kan alle håndbøkene i laboratoriet utenat og ikke er nysgjerrig på noe som helst. Helt til en sulten mus overtaler ham til å bake sjokoladekjeks. Med melet og deigen mellom hendene begynner Chip å spørre om ting som ikke fantes i hukommelsen hans: «Hvorfor er den så elastisk?»
Spørsmålene til Chip dukker opp når han har tingene rett foran seg, ikke når han leser om dem. Noe lignende viste seg i en studie i dyreparker: Barn på 2 til 4 år stilte færre dyptgående spørsmål foran tegninger eller modeller enn foran det ekte dyret (Chouinard, 2007). I fortellingen er det ingen som svarer Chip, og det kan dere bruke: Hvis barnet ditt spør hvorfor deigen tøyer seg, kan du prøve svaret på én setning, eller «jeg vet ikke, hva tror du?», og finne ut av det mens dere elter deig sammen. Hvorfor det lønner seg å la barna gjøre ting selv, i tillegg til å forklare dem ting, skriver vi om i «Barnet mitt lærer ved å gjøre».

Den nysgjerrige roboten
Å oppdage verden med øyne av metall
Chip er en ung robot som bor i et laboratorium fullt av bøker og verktøy. Han har tilgang til all verdens kunnskap og kan huske tusenvis av fakta uten å glemme noe, men han har aldri kjent ekte nysgjerrighet på å prøve noe med sine egne hender. En dag ber Chispa, en sulten og utrolig nysgjerrig liten mus, ham om hjelp til å bake sjokoladekjeks. Selv om Chip kan oppskriften utenat, har han aldri laget mat. Sammen oppdager de at å kunne teorien ikke er det samme som å oppleve erfaringen, og at de fineste spørsmålene oppstår når man tar på, blander og betrakter verden med sine egne sanser. Gjennom dette bakeeksperimentet lærer Chip at nysgjerrighet ikke handler om å ha svarene, men om å våge å spørre «hvorfor?» og «hvordan?» mens man gjør noe.
Les dette barneeventyret i Semillita-appen



