Barnet sitter i badekaret, peker mellom beina og spør hva det der heter. Og du hører deg selv si «tissen», eller et ord fra din egen barndom som du ikke aner hvor kommer fra. Hadde barnet spurt om albuen, hadde du ikke nølt.
Å snakke med et lite barn om kroppen, og om hva barnet kan fortelle deg, høres ut som en alvorsprat du gruer deg til å ta. I praksis skjer det bit for bit, med korte setninger som gjentas når du bader barnet eller kler på det, og den første er svaret på det spørsmålet.
Hva du svarer i badekaret
Det samme som hvis barnet hadde spurt om albuen: penis, vulva, testikler, rumpe. Med samme stemme, og uten å skynde deg videre til noe annet. Har du allerede sagt «tissen», gjør ikke det noe: neste gang sier du også hva det egentlig heter.
Hos jenter blir alt sammen ofte kalt «skjede», men det som synes utenpå, er vulva; skjeden er kanalen på innsiden.
Den amerikanske barnelegeforeningen anbefaler å lære barn de riktige navnene på alle kroppsdelene, også kjønnsorganene, fordi kallenavn kan gi inntrykk av at det er noe galt med dem. I tillegg finnes det en praktisk grunn: med det riktige ordet kan et barn forklare at det svir når det tisser, eller at noen har tatt på det der nede, og den som hører på, skjønner det uten å måtte gjette. Kallenavnene dere bruker hjemme, trenger ikke å forsvinne; det holder at barnet også vet hva det egentlig heter.
Synes du det er flaut, kan du si ordene høyt noen ganger når du er alene; det tar ikke lang tid før de høres ut som alle andre ord.
Det badetøyet dekker, er privat
Et lite barn forstår godt denne grensen: de delene av kroppen som badetøyet dekker, er private. Hjemme kan du si det sånn: «Dette er ditt, og det er privat. Ingen skal ta på det eller ta bilde av det, og ingen skal be deg ta på eller se på sitt, ikke på skjerm heller». Du trenger ikke si alt på én dag.
Det er lurt at regelen tar med unntakene barnet kommer til å møte, ellers blir den motsagt første gang barnet skal undersøkes på helsestasjonen: «Jeg, eller den som passer deg, hjelper deg å vaske deg, og legen undersøker deg mens jeg er der. Det er for å ta vare på deg». Og avslutningen er alltid den samme: hvis noen tar på barnet der uten at det skjønner hvorfor, eller hvis noe kjennes rart, kan det komme og si det til deg.
Barnets «nei» begynner også å gjelde hjemme: sier det «stopp» midt i kilingen, så stopper kilingen, selv om barnet ler.
I denne alderen er det svært vanlig at barn tar på kjønnsorganene sine, noen ganger mens andre er til stede, og at de er nysgjerrige på kroppen til andre barn. Den samme veilederen fra barnelegeforeningen regner det som normalt og vanlig fra to til seks år. Du trenger ikke å kjefte. Én setning holder: «Kroppen din kan du ta på, men det gjør man alene, på rommet ditt». Tar du barnet i å leke doktor med et annet barn på samme alder, gjelder det samme: uten drama minner du om regelen og foreslår en annen lek.
Det som derimot er verdt å ta opp på helsestasjonen, er lek der ett barn tvinger et annet, som etterligner seksuelle handlinger voksne gjør, som gjør vondt eller som barnet ikke klarer å slutte med selv om du foreslår noe annet, og også lek mellom barn med svært ulik alder eller størrelse.
Slik lærer barnet at privat ikke betyr stygt. Det betyr heller ikke hemmelig.
Hvordan du forklarer forskjellen på overraskelse og hemmelighet
Du kan forklare det ut fra hvor lenge det varer. En overraskelse holder man for seg selv en liten stund og forteller etterpå, og når den blir fortalt, blir alle glade. Alt annet får plass i én setning: «Hvis noen ber deg om å ikke fortelle meg noe, kan du fortelle meg det likevel, og du får aldri kjeft for det».
Grunnen til at denne regelen er så viktig, står i barnelegeforeningens veileder om å forebygge seksuelle overgrep mot barn: den som forgriper seg på et barn, er som regel noen barnet kjenner, bruker oftere ord enn makt og ber ofte barnet om å holde det hemmelig. Derfor får barnet høre regelen sånn: den gjelder alle, også folk det er glad i, og også større barn. Begrunnelsen er for deg, så du ikke gjør unntak for noen; barnet ditt trenger ikke å høre den.
«Ikke si til mamma at du fikk sjokolade av meg» er uskyldig, men det lærer barnet at en voksen noen ganger kan be det holde tett om noe. Det er lett å snu det om med et «vi forteller det til mamma etterpå», og da er det blitt en overraskelse. Er det bestefar som gjør det, kan du ta det opp med ham på samme måte, som en husregel og uten å mistenke noen.
En liste over voksne barnet kan si fra til
Spør barnet hvem det ville gått til med noe som plaget det, og lag listen sammen: noen få bestemte personer, med navn og ansikt.
Det er lurt at ikke alle er folk barnet bor med. Den samme veilederen minner om at mange barn venter lenge før de forteller om noe sånt, og at det ikke alltid er foreldrene de går til når de først forteller. Ikke les det som en dom over deg; det er grunnen til at barnet bør ha mer enn én dør å banke på. Det kan være en av de voksne i barnehagen eller en bestemor som ikke bor hos dere.
Og si at hvis barnet forteller det til en voksen som ikke hører etter, skal det gå til en annen.
Blir barnet redd av å snakke om dette?
Det som finnes av målinger, tyder på at svaret er nei. Cochrane, et nettverk av forskere som samler og oppsummerer studiene om ett og samme spørsmål, gikk gjennom forebyggingsprogrammer i skolen: barna visste mer etterpå, og i studiene som undersøkte om barna ble mer engstelige eller redde, så man ingen økning. Det gjaldt elever i barneskolen og på ungdomsskolen, i klasserommet og med fagfolk, så for badekaret hjemme er det en rimelig pekepinn.
Sagt på samme måte som når du minner barnet på at vi holder i hånden når vi går over veien, og uten å senke stemmen, blir det bare én regel til. Og du trenger aldri å snakke om slemme folk.
Ingen samtale gjør en fireåring ansvarlig for å beskytte seg selv. Det er de voksnes jobb, og skulle noe skje en dag, ligger ikke skylden i måten du forklarte det på.
Hvis barnet en dag forteller deg noe
Nesten alt barnet forteller deg, vil være småting: at et annet barn dyttet det på lekeplassen, eller at noen lo av tegningen det hadde laget. Måten du tar imot sånt på, lærer barnet litt etter litt hva som skjer når det forteller deg noe. Blir svaret kjeft, lærer barnet å tie, slik som når det tilstår en rampestrek.
I denne alderen kommer det alvorlige ofte ikke som en sammenhengende historie. Det kommer i forbifarten og i biter, i bilen eller i badekaret, og noen ganger trekker barnet det tilbake etterpå; at barnet trekker det tilbake, betyr ikke at det var løgn. Hvis det barnet forteller, er alvorlig, eller du ikke vet om det er det:
- Hold ansiktet rolig, selv om du ikke er rolig inni deg. Barnet ser på hvordan du reagerer.
- Takk barnet og si at du tror på det: «Takk for at du fortalte meg det. Jeg tror på deg, og det er ikke din skyld».
- Spør lite. Et «og hva skjedde da?», og la barnet snakke. Unngå spørsmål som legger svaret i munnen på barnet, som «var det Ola som tok på deg?», for i denne alderen kan det som ligger i spørsmålet, ende opp i det barnet forteller. Ikke be barnet fortelle det på nytt til andre i familien heller, og ikke spør om det igjen noen dager senere.
- Ikke lov å holde det hemmelig. Si at du kommer til å fortelle det til noen som kan hjelpe.
- Ikke snakk med den det gjelder, ikke konfronter vedkommende, og sørg for at barnet ditt ikke er alene med personen i mellomtiden.
- Skriv ned hva barnet sa, med barnets egne ord, og også hva du spurte om, og når.
Be om hjelp samme dag: kontakt helsestasjonen, barnevernet eller politiet. Vet du ikke hvem du skal ringe, kan du lete opp hjelpetelefonen for barn i landet ditt. Er det akutt fare, ring nødnummeret, og hvis det skjedde nylig, dra til legevakten uten å bade barnet eller vaske klærne det hadde på seg.
Ikke vent til du er sikker. Å finne ut hva som har skjedd, er ikke noe som kan gjøres hjemmefra, og det er ikke din oppgave.
En fortelling om klypet som varsler
I Rødhette, fortalt på nytt fra Semillita finnes det ingen ulv. På vei hjem til Nana Yewande møter Amara et lite lam som gråter fordi det har mistet noe langt fra stien. Amara følger etter, kjenner et klyp i magen og går tilbake til stien sin, selv om lammet roper etter henne at ingen noen gang blir for å hjelpe det. Det eneste lammet spiller på, er medlidenhet.
Hjemme hos Nana forteller Amara alt hun har følt, også tvilen: hva om lammet virkelig trengte hjelp? Nana verken kjefter på henne eller forhører henne. Hun sier at hun forstår at det gjør vondt å ha forlatt lammet, og at klypet var kroppen hennes som passet på henne: «Når du kjenner det, kan du stanse. Alltid».
I fortellingen er lammet noen Amara nettopp har møtt. Når dere snakker om den hjemme, er det verdt å legge til at det «alltid» gjelder like mye når det er noen barnet kjenner, og at badetøyregelen gjelder selv om ingenting føles rart. Fortellingen er laget for barn på fire og fem år.
Rødhette, fortalt på nytt
Klypet som varsler · Når kroppen snakker, må man lytte
Amara er ei modig jente som lærer å lytte til signalene fra sin egen kropp. På vei til skogen møter hun et lam som virker trist og trenger hjelp, og det stiller henne overfor en stor utfordring: å stole på kroppsfølelsen sin framfor medfølelsen. Men fortellingen slutter ikke ved valget: den slutter ved fortellingen, ved tilliten til å fortelle det til noen.
Les dette barneeventyret i Semillita-appenI neste innlegg: hvordan du forklarer en treåring hva det vil si å spørre om lov, og hvorfor de andres «nei» også teller.
