Bearbeiding av Keiserens nye klær

💭 Hva handler fortellingen om?

Keiseren i dette riket er en forfengelig påfugl som en vakker dag går i opptog med en kappe som ikke finnes. Foran ham går en herold og kunngjør at bare de riktig kloke kan se den, og hele torget klapper for farger som ingen egentlig ser. I folkemengden står en liten geitekilling, Brita, som ikke får plass i fremste rekke. Hun kommer seg opp på den lave muren rundt fontenen og ser. Det hun ser derfra, stemmer ikke med det alle de andre sier, så hun går ned for å sjekke det på nært hold.

💡 En morsom detalj: denne fortellingen er mest kjent i versjonen som dansken Hans Christian Andersen skrev i 1837, men den ble fortalt allerede fem hundre år tidligere, og på spansk: den står i El Conde Lucanor, boka som don Juan Manuel gjorde ferdig i 1335. Det som derimot er Andersens idé, er å la en liten en si høyt det hele torget tier om. Her er det Brita som har den rollen, hun som ikke engang hadde klart å få en plass der hun kunne se ordentlig.

🧠 Hva lærer barna?

• At det går an å se en gang til: hvis det man ser, ikke stemmer med det de andre sier, kan man gå nærmere og sjekke det
• At å sjekke ikke er det samme som å krangle: Brita prøver ikke å overbevise noen eller å si imot, hun strekker bare ut klauven og ser hva som er der
• At det å se opp mot himmelen i tide – se skyene komme og gjøre seg klar før den første dråpen faller – er noe praktisk barna kan gjøre samme dag som de lukker boka
• At folk av og til sier at de ser noe de ikke ser, og ikke fordi de er dumme: ingen liker å være den eneste som skiller seg ut foran alle
• At voksne kan ta feil med stor selvsikkerhet og svært pene manerer, og at det ikke endrer noe ved det man selv har sjekket
• At man kan stå ved det man har sett uten at noen bekrefter det, og gå videre med dagen uten å bli sint eller mase

🤝 Hvordan fortsette samtalen?

• «Har du noen gang sett noe mens alle de andre sa at det var annerledes? Hva gjorde du da?»
• «Hvis noe ikke stemmer for deg, hvordan kan du sjekke det selv?» Brita krangler ikke med noen: hun går bort og sjekker det. Den delen av fortellingen kan man herme etter akkurat som den er.
• «Har du noen gang gjort noe bare fordi de andre gjorde det? Hva gikk gjennom hodet ditt rett før?»
• «Hvordan merker man at det kommer til å regne før den første dråpen faller? Hva annet kan man se komme hvis man følger med?»
• «Hva kan man gjøre når en voksen forklarer noe med stor selvsikkerhet, og det fortsatt ikke stemmer for deg?»

🎯 Pedagogisk fokus

Denne fortellingen retter ikke opp noe på slutten: ingen anerkjenner det Brita har sjekket, og Keiseren lærer ingenting. Det er med vilje: å stå ved det man har sett selv om ingen følger etter, er én ting, og å overbevise andre er noe helt annet, og boka lover bare det første. Det er verdt å se med varme på landsbykvinnen som stiller seg i køen: hun er ikke dum, hun er en som ser på klærne sine, ser etter hvem som ser på henne, og gjør som alle andre. Det man tar med seg, er ikke en setning, men to konkrete handlinger: å se en gang til når noe ikke stemmer, og å se opp mot himmelen i tide.